Så er den 68. utgaven av verdens viktigste og mest kresne filmfestival i gang. Årets åpningsfilm signaliserte på papiret et steg bort fra glitter og stas.
«Standig Tall» er ikke bare det første sosiale dramaet som har åpnet festivalen på lenge.
Den er også laget av en yngre, kvinnelig regissør.
Høflig applaus
Emmanuelle Bercots «Standing Tall» fikk fortjent en relativt høflig mottagelse i salen etter pressevisningen onsdag morgen. Spredt applaus for et solid, velspilt drama om en skakk-kjørt tenåring og dommeren som følger ham gjennom oppveksten, fra barnevernssak til ferden videre fra institusjoner og fengsel til framtidsplaner som myndig.
Sammenlignet med fjorårets skandaleåpning med «Grace Of Monaco» som ble buet ut, er «Standig Tall» en engasjerende, velspilt og ganske severdig film. En litt snillere og penere fransk variant av de belgiske Dardenne-brødrenes sosiale drama. Samtidig er det mye aggresjon og innestengte følelser i hovedrolleinnehavers Rod Paradots intense spill.
Legende og nykommer
Mens 71-årige Catherine Deneuve er en institusjon i fransk film, i rollen som dommer i ungdomsretten som hovedpersonen jevnlig er innom, er unge Paradot helt fersk på film i hovedrollen. Han var i snekkerlære i arbeidspause med en sigarett da han ble «oppdaget» av filmteamet. _Jeg gråt da jeg leste manuset, sa unggutten til pressen i Cannes.
Catherine Deneuve fortalte at hun tilbrakte en rekke formiddager i ungdomsretten i Paris i forberedelse til arbeidet med rollen.
- Jeg ble overrasket over tålmodigheten dommerne viste ungdommen. Hvordan de lyttet til hva de hadde å si. Det influerte min tolkning, sier Deneuve. Hun beskrev ungdommene i dette systemet som «nærmest ville dyr», i ytterkanten av samfunnet, og understreket viktigheten av at samfunnet strekker ut en hånd til disse.
Ikke minoritet
Regissør Bercot fikk flere spørsmål om viktigheten av at en kvinnelig regissør åpner en ellers mannsdominert festivalkatalog.
- Det viktigste for meg er at filmen ble valgt. Ikke at jeg som regissør er kvinne. Kvinnelige regissører er ikke en minoritet i Frankrike. Vi er ikke underrepresentert. Det er mulig det er sånn i noen land, men jeg føler meg ikke diskriminert eller som en minoritet. Vi er færre kvinnelig regissører enn menn, men de har tross alt 50 års forsprang, sa hun.