Den 44.spillefilmen til Woody Allen som regissør ble pakket ut i Cannes fredag. Regissøren som er i sitt 80. år har som vanlig i Cannes i nyere tid bedt om at filmen vises utenfor konkurransen i det offisielle programmet. «Hva om jeg ikke vinner?», som han forklarte for noen år siden.

Erketypisk Allen

Det er nok lurt, for selv om «Irrational Man» er bedre enn hans forrige og skuffende «Magic In The Moonlighet» er mord-og-moral-komedien en brukbar Woody Allen-film, mer enn en god en. En småfiks vri på morddrama, hvor dyktige skuespillere krydrer en film som på flere måter er så erketypisk Allen at gamle, litt ukritiske fans nok vil sette mest pris på den.

På pressekonferanse sammen med sine to kvinnelige skuespillere i filmen briljerte Allen i kjent galgenhumoristisk stil. Emma Stone og Parker Posey spiller henholdsvis elev og lærer med et forhold til hovedpersonen, en filosofilærer spilt Joaquin Phoenix. Han får livs- og sexsgnisten tilbake ved å begå det perfekte mord, på en ukjent, uten personlig motiv. Elskerinnene får imidlertid mistanke.

Tenker mye på drap

Det er ikke første gang Allen har laget moralsk komedie om mord. På spørsmål om han selv har vurdert å drepe noen parerte han : - Mens du snakker. I alles liv er det vendepunkt hvor man skjønner at noe drastisk kan skje. Å drepe noen er ikke så irrasjonalt sammenlignet med valgene vi tar i livet. Ta religion, hvor folk tror at om de lever et riktig liv, dør de og kommet til himmelen. Det er ikke en mindre crazy tanke enn å tro at om du dreper noen, så blir livet dittbedre, sier han.

Det er ingen hemmelighet at Woody Allen er pessimist. Det har blitt et slags varemerke. Derfor sier han ikke overraskende at han har lært lite av å lage film i en mannsalder: - Etter de første to-tre filmene lærer du det du kommer til å lære. Det meste kan ikke læres. Tekniske ting, kanskje, men det går fort.

- Hvilke av filmene dine ville du spilt inn om igjen om du kunne?

- Jeg ville spille inn alle om igjen om jeg kunne. Chaplin kunne se på film etter innspilling og skyte igjen og gjen. Film var ikke så dyrt da. Jeg kan ikke det. Når jeg lager film, ser ikke på den etter at den er ferdig. Ellers ser du hva du gjorde galt og hva som kan forbedres. Jeg kunne spilt inn alle filmene mine om igjen og forbedret dem, sier Allen.

Frykter tv-serie

I stedet for å spille inn gamle filmer på nytt(selv om noen vil hevde at han nesten gjør det), har Allen lovet å lage tv-serie for Amazon. Det sier han at han angrer på nå: - Det kan bli en katastrofe. Jeg gjør mitt beste, men skulle aldri sagt ja. Jeg trodde det ville være lett. Å gjør seks halvtimes episoder er vanskelig. Jeg håper jeg ikke skuffer Amazon. Jeg ser ikke tv-serier, vet ikke hva jeg gjør. Det kan bli en kosmisk flause, sier han.

Etter å ha forsvart filosofen Immanuel Kant, som får gjennomgå litt i filmen, trenger Allen litt tenketid på spørsmål om hva film kan si om de store spørsmålene i livet.

-  Jeg ser ikke noe positivt svar på livets grusomme realitet. Bunnlinja er at livet har sin egen agenda og kjører over deg. Eneste vei ut av det, som kunstner, er å komme opp med noe som kan forklare hvorfor livet er verdt å leve og har mening, sier han.

- Vi er i et tilfeldig univers, med meningsløse liv, hvor alt du gjør forsvinner. Alt Shakespeare Michelangelo og Beethoven gjorde vil være borte etter hvert. Min konkusjon, den eneste måten å slå det bort på, er distraksjon. Å lage film er en fin distraksjon fra å tenke på meningen med livet. Det gir øyeblikk hvor du ikke ser virkeligheten i ansiktet. Store tenkere har sagt at for mye virkeligjhet er for mye å bære. Det trengs distraksjon. Når jeg ser Fred Astaire danse i 90 minutter, tenker jeg ikke på døden, på kroppen min, at jeg blir gammel i en fjern framtid. Filmskaping holder deg okkupert med noe annet, sier Woody Allen.