Alt før den hadde verdenspremiere i Cannes lørdag, har dokumentaren «Amy» skapt bølger. Faren til popstjernen som døde 27 år gammel i 2011, har til The Guardian kalt filmen «en skam». Han har før verdenspremieren oppfordret fans til å ikke se dokumentaren «Amy», laget av Asif Kapaida, som i 2010 fikk en rekke priser for den eminente dokumentaren «Senna» om den brasilianske Formel 1-føreren Ayrton Senna.
Kino til høsten
Etter å ha sett «Amy» som etter planen kommer på kino i Norge i høst, er det bare å fastslå at det ikke er grunn til å høre på Mitch Winehouse. Filmen gir et hjerteskjærende usminket bilde av den britiske popstjernens vekst og fall. Den hyller hennes talent, men er også rystende direkte i skildring av hva som drepte henne.
Det er forståelig at faren ikke liker filmen. Sammen med hennes ektemann Blake Fielder-Cicvil får faren i filmen indirekte noe av ansvaret for at Winehouse etter megasuksessen med sitt andre album «Back to Black» i 2006 havnet i en destruktiv, nedadgående spiral. Faren anklages for å ikke ha sendt datteren på rehabilitering tidlig nok, ektemannen for å introdusere henne for heroin, crack og kokain.
Amy og Kurt
Det er naturlig å sammenligne «Amy» med Brett Morgans «Kurt Cobain: Montage Of Heck» som ble vist på kino i Trondheim nylig. Begge er rockumentarer som går mye lengre enn slike vanligvis gjør i å skildre baksiden av medaljen, med bilder og historier til menneskelig tragedie som går så tett på at det gjør vondt. I begge filmene knyttes selvdestruktiv personlighet til foreldrenes skilsmisse.
I enda større grad enn Cobain-filmen viser «Amy» hvordan et liv kan dokumenteres i vår tid. Filmen skildrer henne fra 14-åring til hennes død. Foruten tv-opptak og hjemmevideo bidrar mobilopptak, telefonsamtaler og foto til å tegne et rystende, nærgående bilde fra den sjarmerende tenåringen som synger jazz, til popstjerna som drøyt ti år senere er så rusa på scenen i Beograd at hun ikke klarer synge.
Vil skape revival
Scenen hvor hun synger duett med sitt idol Tony Bennett og er så nervøs at hun nesten bryter sammen, hvorpå han etterpå sier hun er en av de beste sangerne han har møtt, er et trist apropos til livet og karrieren hun fikk, sett opp mot potensialet hun rakk å vise.
Selv om filmen er hjerteskjærende som menneskelig tragedie, med en dødelig blanding av rus og spiseforstyrrelser som bakteppe, er den også en feiring av hennes musikk. Ikke minst hennes personlige tekster og kjærlighet til jazz kommer godt fram. Bare fire år etter hennes død vil «Amy» sannsynligvis bidra til en voksende rehabilitering av artisten Amy Winehouse. Hun burde blitt enda større. Som dokumentar om en stjerne ødelagt av suksess, med tvilsomt støtteapparat, er «Amy» sterke saker.
