Brukbar applaus og ingen hørbare tilløp til buing etter pressevisningen på Joachim Triers «Louder Than Bombs» i Cannes søndag kveld. Responsen taler ganske godt om en film som nok vil få en mer blandet respons enn de to første spillefilmene til Joachim Trier.

På den annen side er det finstemte dramaet om en amerikansk familie i indre krise en bredere film enn Triers gjennombruddsfilmer, de spissere og smalere «Reprise»(2006) «Oslo 31. august»(2011). Den særpregede kloen og den lekne fortellermåten til Trier og hans medmanusforfatter Eskil Vogt preger «Louder Than Bombs» i en viss grad også, men filmen har mer til felles med familiedrama på film av typen amerikansk film laget flere av før.

Trier har selv nevnt Robert Redfords «Ordinary People»(1980) som en inspirasjonskilde. Det gir god mening, selv om de tre gjenlevende medlemmene av familien Reed definitivt er barn og voksne av vår tid. En amerikansk Volvo-familie, hvor Gabriel Byrne er eks-skuespiller, nå lærer, som blir bestefar til sin professorsønn Jesse Eisenbergs førstefødte i åpningsscenen.

Hans yngste sønn, tenåringen Conrad, går på high school, og sliter med å komme over morens død i en ulykke, et par år tidligere. Kevin Druid fra HBO-serien «Olive Kitteridge» i rollen som den yngste sønnen, full av innestengte følelser og tanker, er den store beholdningen i et solid ensemble. Han løfter filmen over noen av dens svakheter.

Trier fortjener ros for å ta for seg komplekse problemstillinger og følelser mellom mennesker i nære relasjoner. Jesse Eisenberg gir mye av filmens tiltrengte humor som fersk småbarnsfar, som i likhet med sin far har vanskelig for å snakke om det som er vanskelig å snakke om, både med kone, eks-kjæreste, lillebror og far.

Morens liv, arbeid som krigsfotograf og død ligger som en klam klut rundt restene av familien. Isabelle Huppert spiller mora, i en film hvor flashback, drømmer og indre monologer vever et frynsete familieteppe av fortielser.

Filmen svekkes litt av at det er for mange historier og tråder som veves sammen til at den går helt utvungent opp. Hupperts rolle som krigsfotograf, kone og mor er den som fungerer minst. Forholdet mellom Byrne og sønnene og deres relasjoner til kvinner fungerer mye bedre, og gir filmen det meste av dens kraft og stil.

Fargetonene og det litt dunkle preget i bildene til Jakob Ihre og Ola Fløttums melankolske musikk spiller fint opp mot den mollstemte sårheten i historien. Av historiene om voksen lærer og enkemann i nytt forhold i dølgsmål, fersk småbarnsfar med fortrengningsproblem og tenåringsgutt som sliter med å snakke med både faren og jenta han ser på i klassen, er det den siste som vil bli husket lengst.

Det er et ambisiøst, vanskelig format Joachim Trier prøver seg på i «Louder Than Bombs». Han og filmen lykkes ikke like godt hele veien, men frisk inngang, finstemt drama og en oppløftende utgang, gjør at han har laget en film som bør ha potensial til å røre ganske mange og fler enn før. På den annen side stiller denne filmen seg mer laglig til hogg for kritikk. Yngstebroren sikrer den siste prikken på terningen her, i en film som ikke matcher de aller beste så langt i Cannes i år, men på nest øverste hylle er den så langt av de klart bedre.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG