Marienborg:

Forglemdemei

Siste kunsttog er gått ut til Marienborg atelierfellesskap, som pakker sakene sine og flytter fra den riveklare industribygningen. Helgens avslutningsutstilling bød på flere høydepunkter, men også en del arbeider som gjorde lite eller ingenting ut av seg.

Saken oppdateres.

Kunst:

PANG PANG
Marienborg atelierfellesskap

Med: Kjersti Berg, Ellen Sofie Griegel, Stein Erik Hansen, Jason Havneraas, Kitty Hertling, Edvine Larssen, Klara Lidén, Per Kristian Nygård, Maja Ratkje, Karianne Stensland, Tomomitsu Tada
20.–22. juni



Da Pang Pang åpnet fredag kveld, utgjorde sprettende champagnekorker og kastede porselenstallerkener tittelens rette lydspor. Marienborg atelierfellesskap avsluttet sitt treårige virke i Brunosten Prosjektrom med en innholdsrik helaften. Er det noe Marienborgerne kan, så er det å arrangere stilfulle «happenings».

Marienborg atelierfellesskap består i varierende grad av sterke kunstnerpersonligheter. I gruppeutstillinger kommer dette tydelig frem; noen gjør desidert mer ut av seg enn andre. De performative innslagene skilte seg ikke uventet ut: Som sjanger krever performance en slags kollektiv tid og en mer sentrert oppmerksomhet enn det for eksempel tegning vanligvis gjør krav på, og står derfor i en maktposisjon når det gjelder å okkupere plass i de tilstedeværendes minner. Da er det bemerkelsesverdig at det var noen av de mer lavmælte arbeidene som gjorde sterkest inntrykk. Jason Havneraas{rsquo} fotografiserie «All My World Unstaged» vibre rer formelig på veggen; farge og lys er særegent komponert, og som portretter får de frem en «renessansisk» sjelfullhet. Man kan forenklet plassere disse fotografiene i en iscenesettelsestradisjon etter Torbjørn Rødland, men det vil egentlig være å frarøve dem noe av deres originalitet. Av det jeg har sett av Havneraas tidligere er dette utvilsomt kulminasjonen.

Pang Pangs kvalitative tyngde er altså fotografisk; det sørger også Kjersti Berg for. Hennes nærstudie av en monumental fjellvegg ruvet stolt i rommet, men på poetisk vis. Det brautende og det stillferdige møtes idet sublim natur fanges av kameralinsen; kunstneren har ikke fanget et bestemt øyeblikk, men snarere foreviget det evige. Dette kan høres pompøst ut, men det er i så fall forsøket på å beskrive det poetiske ved Bergs arbeid sin skyld - ikke kunstens. Pompøs var derimot Kitty Hertlings teatralske performance «Miracle Ministry». Men den slo an hos publikum, som kastet både hemninger og tallerkener veggimellom.

La gå, så får altså performancene oppmerksomhet også her. Karianne Stenslands kunstneriske bidrag er riktignok et av de omtalte høydepunktene; «Train and Delusion» var en fornøyelig samling selvkomponerte (og selvironiske) viser fremført fra en pittoresk togvogn fra 1910. Forestillingen fungerte som en slags oppvarming til kveldens virkelige konsert. Maja Ratkjes elektroniske støymusikk trollbandt og fascinerte til de grader, og fylte hver kubikkcentimeter av rommet med kvalitetslyd av en annen verden. Å overvære Ratkje live er noe av det mer suggererende jeg har opplevd. Tilbake står 12 bokstaver på påler lent inn mot et hjørne. Disse er Edvine Larssens bønn til trondhjemmerne: «Forglemmegei»; rester etter ordet stukket ned i bakken og avfotografert. Ingen fare, Edvine, Marienborg atelierfellesskap har satt varige og uslettelige spor i Trondheims kunstliv. Vær stolte, og lykke til videre.

(Foto: Foto: Solveig Lønmo)

Foto: Foto: Solveig Lønmo

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?