En skulle tro Anna Hathaway var klar for en rekke musikkrelaterte filmer etter Oscar for «Les Misérables» (2012), men denne Sundance-filmen er faktisk den første. En slags amerikansk feelgood møter feelbad med touch av den irske suksessfilmen «Once». Mer sympatisk enn helt vellykket.
Hathaway spiller en antropolog på oppdrag i utlandet, da hun får nyheten om at hennes yngre musikerbror ligger i koma etter en ulykke. Ved hjelp av lillebrorens musikk og notater tar hun seg tid til å bli kjent med hans verden, deriblant hans favorittartist, en indie-trubadur spilt av Johnny Flynn.
Historien er bedre spilt enn skrevet, mer sympatisk enn helt medrivende. Hathaway og Flynn står ganske godt til hverandre. Filmens budskap om å ta tid til å bli kjent med de nærmeste mens de er til stedeværende males med ganske bred pensel. Slutten kommer ikke som noen overraskelse, i en film som blander indie-musikk og lett alternativt miljø med mer tradisjonelt, forutsigbart melodrama.
«Song One» vinner en del på sjarm og kjærlighet til musikk. Moralen er at det er farlig å gå rundt i gatene med musikk på øret, samt at det nok er best å bli kjent med folk før de havner i koma. Om så galt skulle skje, kan det være helende kraft i musikk. «Song One» er ikke så langt unna å være en fin film om slike ting.
