Det andre albumet fra Trondheimsbandet Lionhorse er adskillig mer rocka enn bandets americana-inspirerte debut «Pine Tree Wood». Nå handler det mer om en sympatisk, men ikke akkurat original miks av garasjerock, tradisjonell rock og mer utflytende Neil Young-inspirerte øvelser.

Det krever mye av låtkvaliteten, men den er dessverre ujevn, ikke minst på melodisiden.

Det som står fram er arrangementene og ensemblespillet, ikke minst er det oppsiktsvekkende mye fint gitarspill på albumet. Bandet er gode de gangene de roer ned og lar sangene puste, når de er litt mer dekadente og lar låtene stikke ut i et mer psykedelisk jam-landskap. Da kommuniserer de ypperlig, musikken lever og bobler, hør for eksempel den atmosfæriske, mørke ørkenrocken på «No More» - mer av dét!

Da sliter jeg mer med de hardeste rockelåtene, som blir generiske og fantasiløse - i mine ører tar de seg vann over hodet her. Jeg har også visse problemer med Eirik Lians vokal, som er helt ok, men mangler løftet og x-faktoren såpass tradisjonell rock behøver. Stemmen kler heller ikke det litt for rutinemessige fuzzfilteret den har fått på brorparten av låtene, selv om jeg tilgir litt på grunn av tekster som vil noe.

Soliditeten virker for og mot Lionhorse, på et grunnleggende kompetent og sympatisk album, som er godt spilt og som glimter til med inspirerte enkeltlåter - men som like ofte er forglemmelig.

Bandet holder slippkonsert for albumet på Dokkhuset lørdag 30. mai.

Anmeldt av VEGARD ENLID