«Det elleville nøttekuppet» fortoner seg som en kraftig utvidet utgave av de animerte kortfilmene Disney og Warner Brothers laget i animasjonsfilmens første gullalder. I nyere tid har varianter av disse vignettfilmene vært brukt som forfilmer til store animasjonssatsinger.
Det merkes på både godt og ujevnt at filmen faktisk er en utvidet utgave av regissør Peter Lepeniotis prisbelønte kortfilm «Surly Squirrel» (2005). Det er i og for seg befriende med enkel, fartsfylt animasjonsfilm. Om ekorn og andre parkdyr som etter en dårlig høst bestemmer seg for å stjele nøttene en gjeng gangstere bruker som skalkeskjul for et ran.
Om animasjonen ikke er på øverste hylle, er den på den nest øverste. Fin bruk av nærbilder og park i høstskrud samt et par morsomme figurer, hvorav særlig en ganske dum hund, gjør at filmen lever brukbart som uhøytidelig action fra kampen for tilværelsen.
Det voksende problemet til filmen er at den etter hvert stapper vel mye inn i en ganske liten historie, deriblant overtydelig moral og et oppgjør med typer og holdninger filmen ikke lar oss bli godt nok kjent med i første omgang.
Et egoistisk ekorn som bare vil samle nøtter for sin egen del, settes opp mot tanken om at dyrene bør ta felles ansvar for å skaffe mat. En utspekulert vaskebjørn fører en maktkamp som leder for flokken som kan minne om det som foregår i det internasjonale fotballforbundet.
«Det elleville nøttekuppet» overbeviser mer i action enn som moralsk fabel om at det er bedre med solidaritet enn egoisme. Den dumme, men likevel søte hunden til skurkene som går over på dyrenes lag, er filmens klart beste figur.
