Som skrekkfilm klarer «Insidious 3» å mane fram en del skrekk og gru ved å spille på velkjente triks: Dumdristig tenåringsjente, onde ånder, lydeffekter og forsøk på å få kontakt med døde i en uhyggelig kombinasjon.
Australske Leigh Wannell som skrev manus for de to første, har denne gang også, for første gang, regissert. Siden filmskolen har han vanligvis jobbet med James Wan fra Malaysia som regissør.
De to ga skrekkfilm en sadistisk, blodigere retning med «Saw»-filmene, og skapte lønnsom skrekk på lavt budsjett i de første «Insidious»-filmene. Mens den habile regissøren Wan har gått til større og bedre oppgaver som «Fast & Furious 7», viser Wannell at han som filmskaper verken er i A- eller B-klassen.
Treeren er en forløper til de to første filmene. Bare Lin Shaye som mediet Fru Rainier går igjen, i en forhistorie hvor hun prøver å hjelpe ei ung jente som prøver å få kontakt med sin avdøde mor. Det viser seg å være flere onde enn gode ånder på den andre siden, i en spiritistisk grøsser som synker for lavt i filmatiske grep til at den blir minneverdig.
De fleste scenene i «Insidious 3» er gjort bedre og mer skremmende i andre skrekkfilmer. Som lett oppskrudd, formelpreget gys med en hjelpeløs tenåring på skummelt soverom og en søt gammel dame som går ned i kjelleren, selv om lyset har gått og hun vet det er onde ånder der, er filmen ganske dårlig på en forutsigbar ekkel måte.
