De to beste krigsfilmene jeg har sett det siste året er begge fra Estland. Begge ser gledelig nok ut til å finne veien til norsk kino. Først ut er «Mandariner» av Zaza Urushadze som tidligere i år var den første estiske filmen noen gang nominert til Oscar. Filmen utspiller seg sommeren 1992 med borgerkrig i Georgia.

Strid mellom georgiere, abkhasere og russere gjør at mange i den estiske minoriteten i landet flykter. Filmen utspiller seg rundt en estisk mandarindyrker og hans landsmann og nabo som blir igjen for å berge årets avling med mandariner før de skal flykte. Bonden har begynt å høste frukt, mens hans aldrende nabo snekrer kasser for å frakte mandarinene i, mens soldater fra minst to av sidene nærmer seg.

Lembit Ulfsak er fantastisk i hovedrollen som stolt, sta gammel mann, som særdeles ufrivillig får krigen i fanget, i form av sårede soldater fra begge sider. Det fortettede dramaet med borgerkrig med hat og fordommer på begges sider, bokstavelig flyttet inn på småbruket til en mann som er mest opptatt av å berge mandarinhøsten, gir gripende mikrodrama om store spørsmål og konflikter i verden.

Filmens ramme og motor med krig og fiender tvunget til samvær av dramatiske omstendigheter, kan minne om Petter Næss' «Into The White»(2012). Her er det langt bedre og mer dirrende skrevet, spilt og regissert. To sårede soldater fra hver sin side pleies av de estiske mennene, i moralsk og økonomisk skvis mellom krig og mandariner.

«Mandariner» er en av de bedre og mest menneskelige antikrigsfilmene på ei stund. Fra et område og en filmnasjon det er lenge mellom vi møter på kino. Det kommer neppe mange bedre europeiske kvalitetsfilmer på kino i sommer. Bak tragedien er det humor og lysglimt, i en særdeles velkomponert film om hva krig kan gjøre med mennesker på godt og ondt, på begge sider av fronten, og ikke minst med dem som havner imellom.

Mandarinkrig: Lembit Ulfsak(t.h) og Elmo Nüganen som estiske naboer under georgisk borgerkrig i 1992. Foto: Another World Ent.