Jackson Browne spilte tidlig på ettermiddagen, Ray Davies avsluttet kvelden. I fjor sang de duett på Davies' sterkeste Kinks-låt «Waterloo Sunset» på hyllestalbumet til Davies. Det lå i kortene at Jackson Browne kanskje ville være gjest på Davies-konserten lørdag; og den resulterende duetten ble pur magi. Mye bedre enn studioversjonen.
60-tallshelten Ray Davies, som har en tendens til å overdrive publikumsfrieriet hver gang han synes ting blir litt stillestående, dro stemningen helt ned, lot Browne spille den vokalmessige hovedrollen – men sang nydelig på de ene verset som var hans.
Dette var festivalens, ja kanskje festivalsommerens, store øyeblikk.
Ray Davies' konsert ble ellers ingen nedtonet affære. 71-åringen var rusten etter et halvt år uten konserter, er blitt noe skralere helsemessig de siste årene, han treffer ikke tonene som før. Men det er ingen ting å si på humøret. Han koste seg på scenen, og har lagt seg til lett lesping når han snakker. Om han hadde tatt en drink for mye, eller bare generelt surrer litt, er ikke greit å si.
Men det ble en enda mer sleivete konsert enn Davies har for vane. Det har vært grunn til å irritere seg over at Ray Davies ikke har større ambisjoner musikalsk, ikke reiser rundt med band som er mer enn «helt ok».
Men en kan ikke klage over sangskatten han forvaltet, og den gløden han fremfører dem med når han leder massene til allsang. Etter åpningen med den ikke så kjente, men veldig fine 50 år gamle «I Need You» var første del av konserten en hitparade «Where Have All The Good Times Gone», «I'm Not Like Everybody Else», «Dedicated Follower Of Fashion», en feiende «Sunny Afternoon» og det musikalske høydepunktet, en nærmest gotisk «Dead End Street». Ikke har vi nevnt hele rekken, og selvsagt hadde han sine tre største konsertfavoritter til gode til avslutningen.
Det ble mer en allsangfest enn en konsert, men det ble litt vanskelig å svitsje over til en musikalsk seanse etter denne åpningen. «20th Century Man» var mørk og drivende, men verken Ray eller bandet fikk frem subtiliteten i «Celluloid Heroes» og «Days».
Bortsett fra et par mindre profilerte låter fra 70-tallet og nostalgiske «Come Dancing» fra 80-tallet, var hele konserten tuftet på 60-tallet, og han spilte kun Kinks-låter; ikke en eneste fra soloplatene fra de siste årene. Det er ikke rart Ray Davies er litt nostalgisk om dagen, tidlig i uka mottok han London Legend Award, og Kinks-musikalen «Sunny Afternoon» har vært en knallsuksess og nå starter innspillingen av spillefilmen om The Kinks. Og publikum får hva de er kommet for.
Ray Davies spilte rollen som entertaineren Ray Davies helt ut lørdag kveld. Det var moro og trist på en gang. Egentlig litt likt sist jeg så Ray Davies i Frognerbadet, for 20 år siden, da The Kinks spilte det som ble deres aller siste konsert. Det har vært snakket mye om gjenforening av The Kinks, men alle som overvar konserten lørdag skjønner at det i så fall begynner å haste.
Jackson Browne holdt en finfin ettermiddagskonsert, med slektninger fra Oslo og Sognefjorden blant publikum. Et stort og delikatspillende band fremførte høydepunkter fra en lang karriere, med «These Days», spesialbestilt fra den gamle festivalsjefen Jørgen Roll som et tidlig høydepunkt.
Avslutningen med en majestetisk «Pretender», en helstøpt «Running On Empty» og publikumsfavoritten «Take It Easy» skal det godt gjøres å etablere en eneste motforestilling mot.
Jackson Browne er profesjonell til fingerspissene, og har kontroll på det meste. Så kan kanskje en hel konsert med Browne fremstå som vel hyggelig tilbakelent. Møtet med de to musikalske legendene på samme kveld viste altså to motpoler, som begge gnistret til i de tre minuttene de sto på scenen samtidig.