En kan lure på hva den endeløse fascinasjonen for zombier i filmsammenheng bunner i. Er det de overdådige mulighetene for gørrete detaljer, projeksjon av forvrengt dødsangst eller rett og slett bare det ekleste vi kan komme på?

I "Maggie" handler det om et virus ute av kontroll, som altså forvandler bæreren til en av de levende døde. Drastiske tiltak iverksettes for å kontrollere situasjonen, og smittede personer tvinges i karantene der zombieanarkiet råder. Tenåringsjenta Maggie og hennes far befinner seg i sentrum av begivenhetene, med Arnold Schwarzenegger i rollen som kjenslevar tenåringspappa. Skuespillet er ikke uventet av den grovere, utstuderte sorten, og om hensikten delvis har vært å skape et gripende far-datter-drama, er ikke dette noe som realiseres. Arnold får riktignok klemt ut noen tårer, men replikkene er klumpete og overtydelighetene florerer.

"Maggie" siger dystert av gårde, som tyktflytende tjære. Stemningen er apokalyptisk, fargepaletten er grålig og faktisk er det estetiske uttrykket det beste med denne filmen. Den dveler ikke så mye ved ekle detaljer som den kunne ha gjort, men antydningene holder i lange baner. Avstemt fargebruk og fine utsnitt kan likevel ikke tilsløre det fæle temaet om hvorvidt foreldre skal drepe sine egne barn i smittebekjempelsens tjeneste. Maggie selv raller rundt mens vi bivåner hennes gradvise forråtnelse, og det hele tilspisser seg når lysten til å gnafse på egne artsfrender tvinger seg på. Vil hun til slutt spise sin egen familie? Det er så langt ute at det bare blir for dumt.