«I'm your pimp, I'm your pope, I'm your pastor baby», heter det på «Wildheart», r&b-crooneren Miguels tredje skive. Et fascinerende dykk i selvmotsigelsene til en artist med mange hatter på, særlig i motsetningene mellom kjærlighet og nytelse står Miguel fram som en interessant karakter og framifrå låtskriver.
Tidvis minner han om Prince, kanskje aller mest på høydepunktet «The Valley». Med en produksjon som er galaktisk og sfærisk, skiller den seg ut fra resten av de gitardominerte låtene. Lydbildet danner klangbunn for en karikert og ekstremt seksuelt ladet tekst som på uovertruffent vis demonstrerer de nevnte motsetningene.
De mange gitarriffene er for øvrig albumets hemsko, men Lenny Kravitz' mer bestemte gitarsolo på sistesporet er et kjærkomment og forfriskende tilskudd. «NWA», som spiller på L.A.s gangsterrap-tradisjon, er også blant albumets absolutte høydepunkt.
I forlengelsen av Kendrick Lamars «How to Pimp a Butterfly» er også «Wildheart» delvis et album om Los Angeles, rettere sagt om Miguels forhold til hjembyen. Sjekk «Waves» – det nærmeste vi kommer Miguel-gjør-Beach Boys – en sommerlig og flott sak.
Miguels vokal har ikke et enormt register. Men kvaliteten som likevel ligger i syngingen handler om hvordan falsetten ikke overeksponeres, men heller settes inn på akkurat riktig sted – med en lydhørhet for instrumentering som viser at Miguel fortsatt er i artistisk utvikling. 29-åringens forrige skive, «Kaleidoscope Dream» (2012) bidro sammen med utgivelser fra The Weeknd og Frank Ocean til et råflott r&b-år. I mine ører var Miguels skive den beste av disse tre, og bare tiden vil vise om oppfølgeren innehar den samme slitestyrken. Som D'Angelos bare måneder gamle «Black Messiah» er «Wildheart» også et solid album som bidrar til å utvide r&b-sjangerens favn.
Høydepunkt: «The Valley»
Anmeldt av ALEXANDER ØVERÅS KARLSEN
