A-ha sa det var slutt i desember 2010 – snart fem år senere er imidlertid et nytt album rett rundt hjørnet.

Falske oppløsningsalarmer i pophistorien er ikke noe nytt, akkurat, ei heller at mange comeback er utløst av andre ting enn kunstnerisk motivasjon og skapertrang. «Cast in Steel» er varslet 4. september, og som tilstandsrapport og livstegn er første singel «Under the Makeup» derimot en betryggende pekepinn på at albumet blir noe mer enn en cash-in.

Paul Waaktaar-Savoys mollstemte låt om et forhold som tar slutt, låter derfor som starten på noe helt annet. Den hekter seg fast allerede ved første strofe og melodivending, det tar nøyaktig åtte sekunder før du skjønner at dette er et svært godt singelvalg. Melodien overgår nok aldri dette tidlige toppunktet, refrenget legger seg litt nærmere uinteressante balladeklisjeer enn det smart komponerte og popfullendte verset – men det fordelaktige førsteinntrykket blir aldri ødelagt.

Det som skiller låten fra det kompetente men litt forutsigbare og småkjedelige, er et overdådig og svulstig, men samtidig spenningsutløsende og stilig orkesterarrangementet fra Lars Horntveth (Jaga Jazzist m.fl.). Det er langt fra det mest utfordrende eller mystiske Horntveth har gjort, og det kan argumenteres for at arrangementet blir smør på flesk og rent for mye for mange.

Men jeg liker det skamløse og lekne «show off»-aspektet ved det, jeg liker hvordan det med pauker og basuner bevisst maner fram Bond-tema-assosiasjoner, og hvordan det, trinn for trinn, skrur opp den emosjonelle intensiteten i låten – samtidig som et visst glimt i øyet aldri er langt unna.

Så får heller den nakne pianoversjonen bli en b-side eller en konsertattraksjon – i all sin orkestrale velde er «Under the Makeup» aldri original, men en på sitt vis briljant sjangerøvelse.

Anmeldt av VEGARD ENLID