Pharrell Williams er en av de den rytmiske populærmusikkens gullkalver. Han har spydd ut hits siden tidlig 90-tall. I eget navn, i konstellasjoner som The Neptunes og N*E*R*D, som samarbeidspartner med Daft Punk, og ikke minst som produsent og låtskriver for artister som Kelis, Snoop Dogg, Justin Timberlake, Beyoncé, Jay-Z, Robin Thicke.

Hans sceneshow anno 2015, som han besøker Stavernfestivalen med fredag, er en hitparade som inkluderer alle elementene av Williams musikalske talent. Det er et musikalsk show på en time og et kvarter. 18 korte låter, pluss to medleyer. Det vil si at lengden på låtene varierer fra rundt 15 sekunder av «Milkshake» til to minutter av «Hollaback Girl» og nesten tre av «Drop Like It's Hot».

Det går virkelig unna, med et forrykende orkester og mange distraherende faktorer på scenen. Et knippe gymnastiske dansere sørger for at det hele tiden er noe å feste øynene på, ikke minst i periodene av konserten danserne får styre på uten Pharrells deltagelse.

Konserten er delt inn i tydelige sekvenser, med det seneste solomaterialet i starten og helt til slutt, en del med Pharrells egne vokale versjoner av hits kjent fra andre – og det klare høydepunktet, en sekvens midt i settet med fire N*E*R*D-låter servert sammen med rapperen Shay.

I disse låtene spilte det særdeles kompetente bandet med en punch og intensitet som løftet konserten fra trivelig hyggestund til ektefølt formidling. I en ti minutters tid virket det faktisk som om noe sto på spill.

Jevnt over ble dette for overfladisk, for kontrollert og for uengasjert til at konserten som helhet ble minneverdig for andre enn jentene som ble invitert opp på scenen. Pharrell Williams selv virket ikke interessert i annet enn å gjennomføre profesjonelt og kontrollert. Om ikke annet kunnet et smil i ny og ne myket opp showet.

Avslutningen med tre gigantiske hitlåter fra de siste årene, «Get Lucky», «Happy» og «Blurred Lines» ble den største skuffelsen. Det manglende engasjementet fra scenen smittet over på publikum. Og på siste ekstranummer, Tidal-hymnen «Freedom», ble parodien komplett med en innledende klissete klisjétale. Som om det var Nelson Mandela som sto på scenen. Men det var jo Skrue McDuck.