Matthew Bellamy er den soleklare hjernen og frontfiguren i den forvokste trioen Muse som i løpet av 18 år har vokst seg fra å være et ambisiøst progressivt band med hardrockrøtter til en reinspikka underholdningsmaskin.
I 2015 er det ikke mange band i Muses kategori som har stadionformatet så totalt inne, og det uten at de bedriver publikumsfrieri i tradisjonell forstand. Bellamy slår ikke en spøk, han inviterer ikke jenter opp på scenen, han vrikker ikke på rumpa fremst på scenekanten. For låtskriver, hovedvokalist og gitarist Bellamy har mer enn nok med musikken og finne de stiligste posørstillingene.
Musikken blir fremført på alvorlig, over grensen til pretensiøst vis, der intrikat spill og rytmiske mønstre fremstår som viktigere enn melodilinjene.
Muse har blitt mer intrikat, og mer gravalvorlig med årene. Det gjelder ikke bare det musikalske, men også det tekstlige universet som er rik på konspirasjonsteorier om maktstrukturer i storebror-ser-deg-samfunnet.
Når de er på sitt bedre fremstår Muse som Metallica med kunstferdig femi-vokal, men for mesteparten av konsertens del som Queen uten humor, og dessverre også (nesten) uten låter.
De har en bassist med blinklys på gripebrettet og savner heller ingen andre teknologisk fiksfakserier. Mest iøynefallende er en billedproduksjon uten sidestykke sømløst kobler live-footage med ferdig innspilt kunstfilm.
Storskjermproduksjonen er virkelig storslått og imponerende, og når det peises på med gedigne svarte ballonger blant publikum og «økologisk» konfetti-fyrverkeri er det bare å gi seg over for underholdningsmaskinen Muse.
På slutten spilte de også sine mest velfungerende poplåter, og da «Starlight» og «Uprising» runget over Dyrskueplassen ble det moro også for oss fåtallige Muse-skeptikere blant publikum.