Allerede fra Iver Kleive setter seg ved Steinmeyerorgelet og spiller de første tonene til «Fantasi i G-dur», setter følelsen av at man opplever noe stort seg. Slik er det ofte når man entrer Nidarosdomen for å oppleve en konsert. Det er noe høytidelig over settingen, samtidig som det er gledelig at katedralen blir benyttet til mer enn religiøse arrangementer. Skjønt litt religiøst ble det, og den andektige følelsen under opplevelsen var stor.

Etter introduksjonen av Kleive, entrer Knut Reiersrud scenen. Omringet av seks gitarer forteller han at det vil bli fokusert på muligheten for å komme inn i en meditativ tilstand, fremfor at de koseprater fra scenen. Så smeller duoen i gang med sine mest fengende folketoner, og stemningen blir løs og ledig.

Innen de spiller «Hestleitaren» fra duoens tredje album «Nåde Over Nåde» fra 2006, er jeg allerede dypt inni den meditative tilstanden Reiersrud snakket om. Kombinasjonen av det vakre kirkerommet, Kleives stødige hender på Steinmeyerorgelet og Reiersrud gitarspill er intet mindre enn perfekt. Det er en nerve og godhet som strømmer fra scenen, og fingerferdighetene til Reiersrud er sammen med en pussig blå dress svært underholdende å titte på – hvis man ikke ønsker å lukke øynene for å nyte litt ekstra. Det er en fantastisk klang i rommet, og kombinasjonen av vakre folketoner og den store, tidvis ljomende styrken fra orgelspillet er henrivende. Det veksles stadig mellom det intime og mektige, og det blir tid til å reflektere både over musikken og gå dypere i seg selv.

Gåsehuden reiser seg flere ganger, og solopartiene til Reiersrud viser hvorfor han er en høyt aktet gitarist. Vi får servert musikk man kan synke inn i og fortape seg i, og slik blir «Blå Katedral» den perfekte avslutning for Olavsfestdagene, som har tid som tema.

Iver Kleives solofremføring av Alexandre Guilmants «Marche funèbre et chant séraphique» – Sørgemarsj, blir et ljomende høydepunkt. Konserten løftes dessuten høyere når Ine Hoem entrer scenen. Hoem er utdannet jazzsanger, men trådte for alvor inn i popens verden med «Angerville» tidligere i år. I Domen synger hun blant annet salmen «Far, verden, far, vel», og Hoems vakre vokal blir et nydelig tilskudd til musikken.

- Dette er et høydepunkt i min karriere så langt, forteller hun, før de spiller hennes egen låt «Love Song». Poplåten løser opp den alvorlige stemningen, og det er som låten fullfører en sirkel. De tre musikerne har vidt forskjellig bakgrunn, og sammen har de tatt det beste fra tre verdener, i et imponerende samspill. Når trioen spiller en høytidelig og intens utgave av «What a Wonderful World», er det nesten så de overgår Louis Armstrongs klassiske versjon. Slik avslutter de Olavsfestdagene på mesterlig vis.

Knut Reiersrud vekslet mellom seks ulike gitarer og briljerte som en av Norges aller fremste gitarister i Domen. Foto: Sarah Winona Sortland