Fantasy-elskere verden over venter utålmodige på «The Winds of Winter», den sjette boken i syvbinds-verket «A Song of Ice and Fire». I mellomtiden har både forfatteren George R.R. Martin og serien selv vokst seg ut av det noe klamme sjangerbegrepet og inn i både den litterære stjernehimmelen og TV-skjermen.

Ikke bare «fantasy»

«A Song of Ice and Fire» kan ved første øyekast se ut som nok en uendelig serie med bøker i fantasy-sjangeren. Bokomslagene har de sedvanlige klisjeene med drager, sverd og kongekroner. Og vaskeseddelen kommer gjerne med anbefalinger og panegyriske uttalelser fra storkanoner som Tad Williams, Robin Hobb og Steven Erikson. Men «A Song of Ice and Fire» er noe langt mer en enda en historie om trollmenn, tapre riddere og spissørede alver. Faktisk så er de eneste tradisjonelle fantasy-elementene du finner i denne bokserien tre drager, og disse er de eneste i sitt slag i den fiktive verdenen Westeros. Handlingen forøvrig kunne like gjerne ha vært hentet fra middelalderens Europa.

«A Song of Ice and Fire» er et verk som ikke bare bryter ned den enorme muren av fordommer sjangeren ofte møtes med, den er også det første verket i sitt slag siden «Ringenes Herre» som også har potensiale til å bli kanonisert.

Fra forfatter til TV-produsent og tilbake igjen

George Raymond Richard Martin hadde mer eller mindre gitt opp sin karriere som forfatter da han i 1980 begynte å jobbe i TV. Bak seg hadde han en kort, men rimelig vellykket karriere som fantasy- og horror- forfatter med flere Hugo og Nebula -priser bak seg (to av de mest prestisjetunge prisene innen sci-fi og fantasy). Men til tross for denne anerkjennelsen så følte ikke Martin at han hadde oppnådd den suksessen han strevde etter. En av hans historier ble avvist av diverse magasiner og publikasjoner 42 ganger på rad. Og fram til 1991 hadde Martin mer eller mindre lagt sin litterær karriere på hylla. Men så fikk han ideen om å skrive en historie der alt skulle være stikk i strid med alle de oppleste og vedtatt fantasy-konvensjonene.

Et spill om troner

«A Game of Thrones» var opprinnelig ment som den første boken e det som Martin planla som trilogien «A Song of Fire and Ice». Et episk fantasy-verk inspirert av bl.a. rosekrigen i England (1453-1487), «Ivanhoe» av Sir Walter Scott og Tad Williams «Memory, Sorrow and Thorn» -trilogi. Martin uttalte selv på denne tiden at han utfordret seg selv til å skape en verden som ikke inneholdt den naiviteten og de pompøse karakterskildringene som kjennetegnet sjangeren.

Verdensbyggeren

Dermed begynte George R. R. Martin å bygge sin verden. På samme måte som sci-fi gudfaren Frank Herberts skapte Dune-universet, er Martins fiktive Westeros en også en kompleks labyrint av karakterer, bi-figurer, politisk renkespill og narrative lag. Et tredvetalls sider vies i slutten av hver bok til det stadig voksende persongalleriet som befolker Westeros. Et persongalleri som mer enn noe annet kjennetegnes av Martins særegne forkjærlighet for å ta livet av sine hovedpersoner i på de mest grusomme måter. Et grep som Martin selv forklarer som en dyd av nødvendighet.

- Vel, det er krig og krig har denne effekten på mennesker. Folk dør. Noe som merkelig nok ikke skjer særlig ofte i fantasy-romaner. Jeg skriver ikke «A Song of Ice and Fire» for nok en gang å fortelle om kampen mellom det gode og det onde. Bøkene handler om kontrasten mellom virkelighet og oppfatning.

Gamle fordommer

«A Song of Fire and Ice» vil telle syv bøker når den blir avsluttet ( åtte i Europa der «A Storm of Swords» er delt opp i to bind). Så langt har bøkene «A Game of Thrones» (1996), «A Clash of Kings» (1998), «A Storm of Swords», «A Feast for Crows» (2005) og «A Dance with dragons» (2011) blitt sluppet. Fortsatt gjenstår to med den kommende «The Winds of Winter» uten noen offisiell lanseringsdato ( ingen vet om Martin engang har skrevet den ferdig).

Men til tross for at serien forlengst har vokst seg ut av «fantasy» -begrepet og har toppet New York Times bestselgerliste, så mener Martin det fortsatt finnes nok fordommer i den litterær verden til at han ikke vil slippe inn i deg «gode selskap» riktig ennå.

- Dette er gamle fordommer mot fantasy og science fiction som lever i beste velgående selv i dag, uttalte Martin i et intervju i 2006.

Kampen om jerntronen

Brutt ned til minste felles multiplum så fokuseres «A Song of Ice and Fire» på tre hovedlinjer. Den første dreier seg om kampen om jerntronen og således kontrollen over Westeros-kontinentet mellom en rekke sterke familier og politiske fraksjoner. Den andre linjen omhandler Jon Snow, den uekte sønnen til den avdøde kongen Eddard Stark av nord-rikene, og det gigantiske byggverket kalt «veggen» som er laget for å holde trusler fra nord ute fra Westeros. Den tredje og siste historielinjen tar for seg livet til Daenerys Targaryen, den ekte og eneste rette arvingen til jerntronen og således den største trusselen mot de mange rivaliserende husene som kjemper om makten i riket.

Paralelt med disse tre hovedlinjene igjen så finner vi et tredvetalls mindre historieforløp med sitt mylder av karakterer og interesser som gjerne overlapper hverandre og de tre hovedlinjene. Det hele er så overveldende at Leo Tolstois mammut-verk «Krig og fred» med sine 115 aktive karakterer, nesten framstår som en lettlest ukeblad-novelle i sammenligning.

- Jeg er opptatt av de «grå» karakterene, sier Martin om sin besettelse om å unngå den klassiske god/ond -konflikten.

- Jeg liker karakterer som ikke er slik de blir framstilt. Jeg synes disse er de mest interesante en litterær sammeheng, og fantasy-litteraturen har få slike.

Slik ser bokomslaget til «The Winds of Winter» ut. Men når kommer alle de ordene som skal være inni?