Ungdomsfilm om uskyldig tenåringsjente som utforsker identitet og grenser i overgangen mellom barn og voksen, er det ikke mye av i norsk film. Sten Hellevigs «Dryads – Girls Don't Cry» har en fortjenestefull ungdom-her-og-nå-tilnærming.
Dessverre prøver den så hardt på det, at det blir en svakhet ved filmen mer enn en styrke. Hovedpersonen Hilde er en tekkelig korjente med Justin Bieber på veggen. Hun er filmens beste og mest motsetningsfylte figur, solid spilt av Anneli Aune. Hennes liv og referanser snus opp-ned når en utagerende ung kvinne med band og venner gjør nabohuset til et fest- og kunstnerkollektiv.
Det er uvant med norsk ungdomsfilm som sier at rus og rock er kulere enn kor og flinke, lydige piker. Selv med røff stil, ganske bra spill på musikk og lange tagninger sklir filmen ut i mange av ungdomsfest-på-norsk-film-klisjeene.
Etter ok start, med Morten Abel i tilbakeholdent spill som jentas far, går filmen mot ufrivillig parodi når dramatikken og konfliktene skrus til. Den mystiske & mytiske bandjenta i nabohuset blir en slags blanding av Pippi og Axl Rose, uten de gode sidene til noen av dem.
Filmens røffe estetikk med nikk til musikkvideo, YouTube og reklame har en del for seg, men flashingen av form og tidsmarkører gjør at filmen formelig roper Facebook! YouTube! Snapchat! Instagram! og Pitchfork! hvert syvende minutt.
Filmen fungerer bedre i oppbyggingen enn når ungjentas konflikter med seg selv, foreldre, gamle og nye venner skal forløses i dramatisk ladede scener. Da mister filmen og historien det meste av grepet og flyter etter hvert ut i en finale så lettvint at det spørs om ikke hele greia hadde funket bedre som ren musikal.
