Etter at ingen av singlene fra det myteomspunne «Detox»-prosjektet slo an, ble «Compton» - «inspirert» av filmatiseringen av N.W.A.-historien – til, og følger dermed opp klassikere som «The Chronic» (1992) og «2001» (1999). «Compton» har blitt en slags oppsummerende affære, som kaster lys over Dres vei fra ung gatekis til rapsjangerens første milliardær.
Gir inntektene tilbake til Compton
Som tidenes kanskje mest toneangivende produsent i sjangeren har Dr. Dre levert få solide produksjoner de seneste årene. Det han leverer på «Compton» er imidlertid å regne som sjokkerende bra, og selv om det samarbeides med andre, kan man levende se for seg petimeteret Dre, av rapperne regnet som perfeksjonisten fremfor noen, holde i de musikalske tømmene med myndig hånd. Mer tradisjonelle beats får støtte av stødig musisering, enkle (men nydelige) touch som trompetsoloen som avrunder skiva, bidrar til lydbildets «overproduserte» stil. Her skjer det mye, men ingenting er tilfeldig.
Dr. Dre har aldri vært særlig interessant som rapper. Han skriver minimalt med tekst selv, og har ofte vært blekere enn gjesteartistene. Han overgår ikke sine gjester her heller, men stemmebruken og tilstedeværelsen er kanskje friskere enn noen gang. Når femtiåringen utbryter «still young enough to say 'fuck yall'» på åpningssporet «Talk About It», setter det en rå tone for det som skal følge. Særlig er sistesporet «Talking To My Diary» sterk, et rørende farvel med karrieren som soloartist.
Dr. Dre har alltid rekruttert nytt talent. Mer ukjente artister som King Mez og Anderson. Paak bidrar sammen med kjente fjes som Kendrick Lamar, Eminem, Xzibit og Snoop Dogg. De to sistnevnte, som har hatt noen forferdelige år musikalsk sett, dukker plutselig opp med de kanskje mest minneverdige versene på det som tydeligvis har vært et overskuddsprosjekt.
Jeg er ikke overbegeistret for en del av refrengene på «Compton». At dette er min foreløpig eneste innvendig mot et Dr. Dre-album i 2015 er overraskende.
Mistanken om at Dre har manglet indre motivasjon i arbeidet med solokarrierens punktum, kunne ikke vært mer feil.
Anmeldt av ALEXANDER ØVERÅS KARLSEN