Med sin fjerde spillefilm befester Mia Hansen-Løve posisjon som framstående yngre fransk filmskaper. Hun filmdebuterte som skuespiller 17 år gammel i Olivier Assayas «Late August, Early September» i 1998, som tenåring i forhold med eldre, døende forfatter. Nå er 34-åringen gift med Assayas, uten å havne i skyggen av ham som filmskaper. I «Eden» framstår hun yngre på lerreter enn Assayas kanskje noen gang har gjort, selv da han illustrerte sin kjærlighet til post-punk på 80-tallet. «Eden» er hennes mest musikalske film, inspirert av brorens erfaringer som DJ.
Broren er medforfatter av manus til miljø- og karakterstudie fra fransk dansemusikkmiljø på 90- og 00-tallet. Noe kjennskap til house- og garage-musikk er sannsynligvis en fordel, men ingen forutsetning.
«Eden» skiller seg fra hopen av filmer om lovende tenåringer i kreativt miljø. For det første fordi den skildrer en bølge gjennom kompiser som bare nesten lykkes. Kollegene i Daft Punk er fornøyelig i utkanten av historien. Filmens første del er på stigende rus. Nyskapende musikk og fester hele natta. For en gangs skyld blir det en kvalitet ved filmen at samme skuespillerne skildrer hovedpersonene gjennom mer enn 15 år, uten at vi helt får følelsen av at tida har gått.
Desto sterkere blir bakrusfølelsen når hovedpersonen plutselig er midt i 30-åra, og smertelig opplever at 90-tallet er forbi. Slik blir «Eden» en film som tangerer hovedpersonens beskrivelse av musikken han og kompisen spiller: en kombinasjon av energi og melankoli. Det er godt gjort. Det er det nesten også å lage populærkulturelt generasjonsdrama hvor Greta Gerwig i birolle framstår som et de svakere elementene.
