Kronprinsen har valgt å låne glans og autoritet til å backe urpremieren på «Pøbler» på filmfestivalen i Haugesund mandag. En dokumentar om ungdom og unge voksne som har falt utenfor i samfunnet og får en ny sjanse i et såkalt Pøbelprosjekt, med Eddi Eidsvåg som sentral drivkraft.
«Pøbler» får ordinær kinopremiere fredag og er den andre kinodokumentaren fra Kari Anne Moe, som debuterte med «Til Ungdommen» i 2012 om Utøya-generasjonen i norsk politikk. Selv om også «Pøbler» er en flue-på-veggen-dokumentar, går tett på unge mennesker og blir noe av et miljø- og generasjonsportrett, er filmene svært forskjellige.
Les Adressas anmeldelse av «Til ungdommen»
Det mest spesielle med måten «Pøbler» er laget og fortalt på, er at den nesten ikke har forklaringer eller fortellende ramme for historien. Verken prosjektet og ungdommene som skildres eller filmen forklares noe særlig utover det som skjer foran kamera.
Det gir filmen noen store styrker og en egen nerve, men også noen utfordringer. Hva er det som ikke vises i filmen? Hvordan har prosjektet lyktes tidligere? Hvordan går det med hovedpersonene? Hva tenker de mer stille og innesluttede gutta og jentene som ikke tar rommet og hovedrollene i filmen? Hvordan preger kameraets tilstedeværelse det sosiale spillet som filmen også er?
Beste argument mot at spørsmålene over ikke besvares, er hva filmen og bildene faktisk gjør. Filmen skildrer typer, fanger situasjoner og scener fra humor og varme til harde konfrontasjoner som gjør «Pøbler» god nok på det den gjør, til at det den ikke gjør blir et diskutabelt, men interessant valg.
Filmen følger John Olav mest og lengst, en småbarnsfar som har vært i fengsel og ikke kan lese etter 11 år i norsk skole. Humor, varme og en gjeng outsidere som i varierende grad byr på seg selv gir overraskende morsom problemfilm.
Dokumentarfilm om sosiale prosjekt, som «Pøbler» blir fort suksesshistorier med helter som hjelper outsidere til å realisere eller bruke sine sterke sider. Målet for hovedpersonene i «Pøbler» er å få jobb og et sted å bo. Noen av dem drømmer om å bli superstjerne eller pyrotekniker, andre om en jobb i industrien eller som selger.
Filmen er ikke er noen solskinnshistorie fra skyggesiden. Det er ikke engang godt å si hvordan det går. Kanskje burde Moe fulgt menneskene og prosjektet enda lenger, men som den er, er «Pøbler» severdig reportasje om miljø og typer fjernt fra de vi vanligvis møter i norsk film.
