Det finnes betydelig verre skygger å befinne seg i enn Kvelertaks, men med sin publikumsvennlige blanding av hardcore og scandirock har Man the Machetes alltid hatt et lite originalitetsproblem. Bandets debutskive «Idiokrati» scoret like fullt på glød, energinivå og kanskje også en litt fersk og i overkant velvillig anmelder. På den «vanskelige andreplata» blir imidlertid bandets problemer langt vanskeligere å overse.

Noen antydninger til at det ligger en vilje til å dyppe tærne i andre inspirasjonskilder får vi dog fra bandet som startet i Trondheim under navnet Mageplask. Refrenget i «Mennesketrapp» presenterer eksempelvis en gitarlinje som snytt ut av nesen på svensk melodiøs dødsmetall, noe som også går igjen på effektive «Til døden samler oss» – mens vi får subtile antydninger til norsk folkemusikk på «Dopamin» og «Tung Luft».

Det mest symptomatiske eksempelet blir allikevel «Ørkenmarsj», som på den ene siden turer framover med et flott stoner-riff, men som så jevnlig punkteres fullstendig med et platt og repetitivt refreng. Når dette er tendenser som går igjen utover albumet kan man lett se for seg hvordan låtskrivingsprosessen altfor ofte stoppet opp etter at bandet fikk sin første gode idé, hvorpå tomrommet ble fylt med kjedelige standardfraseringer og lettvinte løsninger. Omtrent ved hver eneste korsvei med potensial til å lede mot noe interessant, virker det som bandet feiger ut.

Det skorter altså ikke på tilløpene, og det er åpenbare tekniske kvaliteter i alle ledd her. Problemet er at egenarten og ellers det lille ekstra som gjør musikk til noe mer enn hva man kan nikke til på fest, eller kose seg sånn passe med på festival, er bortimot fraværende. Flere, og lengre, runder i planleggingsstadiet kunne gjort mye her.

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN