Det starter rolig – nesten selvbevisst nølende – i det bassist Øyvin Engans ekkobass sender noen tanker til Roger Waters over Per Andreas Gulbrandsens luftige trommespill, samt et hav av effekter. Med Pink Floyd, Hawkwind og Motorpsychos drøyeste ekskursjoner som antatte ledestjerner, får vi raskt en anelse hvor ferden er på vei.

Som albumets tittel mer enn noe annet også antyder, er det det kosmiske som her er tema, mens den frie improvisasjonen er metoden. Albumets tre lengre spor bygges alle opp over et sentralt motiv, og kverner sakte framover mens effektbruken blomstrer i øregangene.

På turen sveiper vi innom dronende dypbass som på åpningen «Closed Loop Circuit», frenetisk gitarduellering på «Sea of Vapors» mens tittelsporet meisler ut et seigt Sabbath-riff til sin logiske konklusjon. Denne estetiske rendyrkingen er også noe av grunnen til at «Yellow Nebula in the Sky» har blitt en lytt som vil kreve en god porsjon tålmodighet. Her finnes nemlig ikke antydninger til tradisjonell låtskriving som kan hjelpe til med å strukturere opplevelsen. Se for deg Motorpsycho-monsteret «Un chien d’espace» uten verset og det gjentakende gitarmotivet så er du i nærheten. For min egen del gjør dette at skiva litt for hyppig ender opp som «bare» atmosfærisk og kompetent utført bakgrunnsmusikk. Samtidig er det dette – evnen til å kverne ut store stemninger med grep hentet fra gamle og knitrende vinylriller – som er Black Moon Circles virkelige styrke.

Og som man gjerne sier: Det er veien som er målet.

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN