Jeg har strengt tatt tvilt på at Bille August skulle lage god, severdig eller interessant film igjen. Hvor god «Stille hjerte» er, bør diskuteres, men at det er den mest severdige og interessante filmen fra August på mange år, er det ingen tvil om.
«Stille Hjerte» sanket tidligere i år priser for beste danske film, manus, skuespiller og birolle under Bodil-utdelingen. Det forteller at dansk film har sett bedre år, og at Bille August er tilbake i noe av det han gjør best: Nordisk, skjebnetungt kammerspill, om ikke i klasse med hans forrige virkelig gode film, «Den Gode Viljen» fra 1992, etter manus av Ingmar Bergman.
Et A-lag av skuespillere, sober regi og et manus som vel oppskriftsmessig trykker på de emosjonelle knappene, gir Familiedrama med stor F.
En slags aldrende variant av «Festen», med Ghita Nørby som sykdomsrammet familieoverhode som har innkalt slekta til fest før hun med aktiv dødshjelp fra sin mann har tenkt å takke for seg.
Det ser ut som om August har ønsket å lage bergmansk film om livet, døden og familien. Miljø, typer og handling introduseres elegant og effektivt. Fra Paprika Steens forknytt prektige datter, via Pilou Asbæk som hasjrøykende svigersønn til Danica Curcic, som imponerer mest av alle, som den psykisk ustabile datter.
Manuset til tv-drama-ekspert Christian Torpe blir dessverre i overkant skjematisk og handlingsdrevet. Skuespillerne, tematikken og den kanskje i overkant pene, men skikkelige måten Bille August forteller på, gjør «Stille hjerte» interessant og severdig, om ikke udelt vellykket.
Familiedramaet smykker seg med så mange tegn på kvalitetsfilm, at det er synd den delvis ofrer personene for halvbra forsøk på intrige mot finalen.
