Det er ikke til å legge skjul på at det har vært litt frustrerende å følge Døden siden den forbløffende debutkonserten på Trondheim Calling tidlig i 2013.
Les også: Døden skal du lide
Foruten et lite knippe konserter har det vært lite å ta tak i, spesielt med tanke at vi fortsatt ikke har fått noen utgivelser å fordype oss i.
Døden er nemlig et band som har alt å tjene på kjennskap til materien, da det er rimelig komplekse sjangerblandinger som lett kan flyve over hodet. Her møtes lystige punkstrekk, seige stonerriff, leirbålslåter og industri, med nesten uforståelig brå overganger. Legg til dagens helt eksepsjonelt ulne lyd, og en vokal som ofte forsvinner i miksen, blir dette raskt veldig rotete.
Om vi skal ta vokalist Eskild Johansen Næss' metafor om at dette er første skoledag for bandet, er det lett å skulle ønske en litt mildere start på utdanningen. Å mestre en forholdsvis stor og velfylt utescene er ikke nødvendigvis gjort i en håndvending, og det meste foruten den konstant omskiftelige musikken føles overraskende statisk i dag.
At bandets nye besetning også føles som et mer betydningfylt skifte enn det kanskje er, skal knyttes til tidligere tangent-, bass-, skrike- og spilloppmann Remi Semshaug Langseths markante scenepersonlighet. At Desperado-ringrev Thomas Ryjord har kommet inn i bandet gjør imidlertid mye for å fylle tomrommet, mens tangentmann Lars Støre Gullichsen fyller lydbildet med tunge analoge synther – de samme synthene som også trolig må ta sin skjerv av skylden for lydproblemene.
Mye kommer seg heldigvis utover settet, og når lyden endelig sitter, vi har fått semi-hitten «Døden følger hvert skritt du tar» og Kine Hellebusts «Det hainnle om å leve» ljomer over anlegget til allsang fra publikum, føles det i det minste som om vi har fått med oss noe underholdende.
Det ble med andre ord veldig ujevnt dette, men det rokker fortsatt ikke ved troen på at det er en kjerne av gull her inne et sted.
Det finnes verre skjebner enn døden.