Det er som om Marinen blir kaldere i det Emilie Nicolas entrer scenen. Det kjølige uttrykket til elektropop-artisten bringer bokstavelig talt skyene nærmere, og det er som sceneuttrykket går i ett med himmelen, mens hvit røyk siver ut på scenen mellom de mørkkledde skikkelsene på scenen.

Emilie Nicolas har hatt et samlet og gjennomtenkt uttrykk fra start. Hun var målbevisst, og hver sang hun strategisk la ut på Soundcloud, bygget opp større tro på den mystiske, nye artisten de færreste visste noe særlig om.

Det er bare to år siden hun debuterte med sin første konsert på Pstereo. Når hun i år står på festivalens største scene, forstår man likevel hvor mye hun har utviklet seg. Borte er nervøsiteten og de usikre faktene, og igjen står en fullendt artist. Konserten er nøye planlagt, stilen sitter og det samme gjør stemmen, som stadig løfter lydbildet høyere.

Tunge, massive låter med dundrende bass ljomer over Marinen. Det er storslått, og det kler den store scenen. Overgangene mellom låtene kommer med lovnad om mer, og kontrollerer publikum fra å applaudere til enhver tid. I stedet blir det rom for å hengi seg, og i beste fall lytte. Lite er overlatt til tilfeldighetene, og det er lett å tro henne når Nicolas synger «I’m in Charge Now» på «Charge».

Gleden over å spille på Pstereo skinner likevel gjennom konserten.

- Rett over elva her skrev jeg «Nobody Knows». Da bodde jeg på Bakklandet, forteller hun, og det føles nesten som hun deler en kjær hemmelighet. Kanskje er det fordi Nicolas fortsatt fremstår som en smule mystisk.

Morsomt er det også når hun forteller at hun og bandet var svært nervøse da de spilte på Pstereo forrige gang.

- Eivind var så nervøs at han spydde på vei hit, ler hun.

Denne gangen er det lite å være nervøs for. Settet sitter, og løftes stadig høyere av låter som «Fail» og mektige «Grown Up», som jo må være en av de vakreste sangene om oppvekst som finnes.

«Pstereo» er låta som skiller seg mest fra artistens materiale, men det er selvfølgelig her Nicolas for alvor klarer å løfte et litt labert publikum mot høyden. Så er det vel heller ingen steder låta passer bedre. Den ble bestilt av festivalen, og det er også noe Nicolas påpeker, mens hun selv klapper for muligheten festivalen ga henne. Det er en klisje, men det er i slike øyeblikk man forstår strofen «sammen er vi Pstereo».