Opeth-albumet «Damnation» står for meg, og flere med meg, som et gedigent vannskille i Opeths katalog. Brått var de intense dødsmetall-elementene en saga blott, mens bandet heller valgte å rendyrke de florlette og melankolske progstrekkene som tidligere fungerte aller best som krydder.
I mine ører låt det pent, men ulidelig kjedelig, og grunn god nok til å forlate et band i en periode hvor jeg selv åpnet ørene for så uendelig mye annet. Den etterfølgende rutinen har derfor vært den samme ved hvert albumslipp: En kjapp lytt, en konstatering av det dette fortsatt ikke er mitt Opeth og en rask bevegelse videre.
Ikke at det har påvirket bandets øvrige popularitet noe, selvfølgelig. Opeth står nå som en gigant i metall-verdenen, og et potensielt storkupp for Pstereo-festivalen. Antallet bandskjorter i kveld taler også sin klare sak.
For min egen del må jeg bare prise meg lykkelig for at dødsmetallen fortsatt er en sentral del av bandets opptredener, for etter «Eternal Rains Will Come» og «Cusp of Eternity» fra bandets nyeste album er jeg mer enn klar for noe annet. Spesielt sistnevntes nesten parodisk svulstige vokal-strekk får meg til å lengte etter Mikael Åkerfeldts skarpere kanter.
Det er samtidig vanskelig å ikke sette pris på at den intenst smale kombinasjonen av gammel prog-rock, jazz og funk-element fyller festivalens største scene – og vi har kanskje å gjøre med den mest finstemte lyden jeg kan huske å ha overhørt på en utendørs metallkonsert – men jeg sliter fortsatt.
«The Drapery Falls», fra den tidligere favorittplata «Blackwater Park» (2001), får derfor den utrøstelige oppgaven å dra med seg en anmelder i motbakke, men her er tempoet skrudd ned så betraktelig fra originalinnspilningen at det hele blir i overkant seigt og tungrodd. Til tross for dette kan fortsatt låta illustrere den styggvakre og tilsynelatende uanstrengte dynamikken som mye av det gamle Opeth-materialet hviler på, og publikumet begynner nå også i større grad å hive seg med på notene.
En snartur innom nok et nyere spor, retningsløse «The Devil's Orchard», gjør lite for å bedre humøret, men så var det avslutningen da:: Nesten uforlignelig mektige «Deliverance», som fortsatt står som en av bandets klart sterkeste, og et stykke musikk de aldri har vært i nærheten av kvalitetsmessig siden 2002. «Nå blir det endelig!» tenker jeg, men så var også tempoet skrudd ned på denne, og mye av futten forsvinner – selv på den hypnotiske og ikoniske avslutningen.
Det som burde blitt et konsertminne for evigheten, ender slik opp på «fint nok» og gjør alt for lite for å bøte på den foregående halvtimen. Dette mens jeg nok en gang må konkludere med at jeg fortsatt ikke har fått tilbake bandet mitt.