Sjangeren «drømmepop» har blitt stadig mer trøttende, utvannet og blass, med band etter band som gjemmer middelmådig låtskriving og emosjonell tomhet i eskapistisk og motstandsløst lydbilde.

Victoria Legrand og Alex Scally i Beach House har samtidig vært et hederlig unntak og fyrtårn. Gjennom fire album er de blitt stadig mer populære, «Bloom» (2012) gjorde dem til noe i nærheten av et stadion-indieband.

Førstesingel «Sparks» hadde, relativt sett, skarpere kanter enn vi har hørt fra bandet tidligere. Men ørlille dissonansen er ikke representativ for albumet, «Depression Cherry» er i høyeste grad en vakker medhårsaffære og en forlengelse av bandets to foregående album. Om noe tar de det litt ned fra tidvis bombastiske «Bloom» (2012) og dennes store trommelyd, og legger seg nærmere eksepsjonelle «Teen Dream» (2010) i lydbilde.

Det er lett å ta dem for gitt, muligens har det smittet litt over på bandet at sjangeren de opererer i, produserer så mye intetsigende musikk. Men med et nytt album våkner erkjennelsen av at Beach House fortsatt har noe helt eget. Med Legrands disige stemme og Scallys minimalistiske og hypnotisk repetitive synth- og gitarlinjer, evner de å lage musikk som flyter inn i en slags euforisk transe, løsrevet fra tid og sted.

Samtidig blir dette å underselge Beach House og sidestille dem med sine mindre begavede kopister. I all sin florlette flyktighet er Beach House først og fremst mestere på de forløsende, glassklare melodilinjene som fanger øyeblikket og forhindrer at låtene blir så eteriske at de går i oppløsning et sted mellom ørene og hjernen. Duoens uforlignelige melodihåndlag gjør musikken håndgripelig og lett å plukke ned. Mye ære skal også arrangementene ha, de legger et strengt og forbausende enkelt rammeverk som lar melodiene skinne like sterkt som de fortjener.

«Depression Cherry» er en gjennomført sterk låtsamling. Den vinner på å prøve litt mindre hardt enn på «Bloom», samtidig har den noe færre svimlende høyder enn «Teen Dream». Låter som «Space Song» «Beyond Love», «PPP» og særlig «Wildflower» er likevel popmusikk på sitt fineste og mest rørende.

Fortsatt setter Beach House standarden, fortsatt legges lista skyhøyt.