Lørdag er det 100 år siden Ingrid Bergman ble født. Blant nordmenn født etter 1980, er det nok stadig færre som vet hvem hun var. Som helgas reportasje i Uke-Adressa viste, var hun i sin tid en av verdens største filmstjerner. Hun laget filmer med noen av Hollywood og Europas ypperste filmskapere, til to Oscar-priser.
Stig Björkman har med «Jeg er Ingrid» laget et portrett av og en dokumentar om Ingrid Bergman som vil glede de fleste med et forhold til den svenske filmstjernen. Samtidig er den utmerket introduksjon til hennes liv og karriere.
Materiale og metode gjør at filmen kler stort lerret, fortoner seg mer som en filmfilm enn en tv-dokumentar, som dokumentarer om mennesker som hadde sin storhetstid under og etter 2. verdenskrig fort kan få preg av. «Jeg er Ingrid» lever opp til tittelen, ved at det framstår som om det er Ingrid Bergman selv som forteller.
Regissøren har fått tilgang til Bergmans dagbøker, etterlatte papirer og uoffisielle filmopptak. Kombinasjonen av det første og det siste, gir et bildemateriale og manus som gjør at filmen tidvis låter og ser ut som en selvbiografi. Sånn sett er det velvalgt at den svenske skuespilleren nærmest å følge i Ingrid Bergmans karrierespor i dag, Alicia Vikander, gir stemme til hennes dagboksnotater.
En av vår tids mest forslitte klisjeer når mennesker skal fortelle om seg selv, er varianter av uttrykket: «Det har vært litt av en reise». Ingrid Bergmans liv, fra gjennombruddet i Sverige på 30-tallet, til hennes død i England i 1982, var litt av en reise, hvor hun stadig brøt opp fra mann og barn for å dra et annet sted. Vi møter henne i Sverige, Tyskland, Frankrike, Hollywood, Italia, Norge (under innspilling av «Høstsonaten) samt i England, hvor hun bodde i siste del av livet.
En hang til å forlate alt, for å dra et annet sted, sånn cirka hvert tiende år, knyttes i filmen til rotløshet fra at hun tidlig mistet sine foreldre. Hennes fire barn medvirker i filmen. Et av smertepunktene i beretningen, er deres opplevelser av å bli forlatt av mora. Fra hun gjorde skandale ved å forlate mann og barn i USA til fordel en italienske filmskaper, til hennes italienske barn mistet barndomshjem og fotfeste i neste samlivsbrudd.
Selv om det er en viss brodd mellom linjene, er det mest en kjærlig beretning, i fascinasjon og respekt for hennes liv og arbeid. Michael Nymans musikk gir ekstra tyngde til en film som løftes av eminent, unikt bildemateriale, i god dynamikk mellom filmscener og opptak bak scenen i karriere og privatliv.
Aller best er finalen, så bli sittende under rulletekstene. Bildemontasjen som avslutter filmen, til Eva Dahlgrens flotte sang «Filmen om oss» gir betagende, poetisk utgang. Adresseavisen så tidlig Ingrid Bergmans potensial. «Svenskene har fått en ny verdensstjerne» skrev anmelder Gnist etter premieren i Trondheim på den svenske komedien «På Solsiden» i 1936. Han spådde alt da at: «Om en tid er Hollywood ute for å kidnappe henne». Slik gikk det. «Jeg er Ingrid» er en god film om hvordan det gikk til.
