Det er ikke overraskende at Abel Tesfaye nå slipper sin mest kommersielle plate hittil.
Det har ligget i kortene siden «Kiss Land» (2013), og ble stadig tydeligere da han gjestet låter som Adriana Grandes «Love Me Harder» og dukket opp på «Fifty Shades of Grey»-soundtracket med «Earned It», - en låt som klatret til 3.-plass på Billboard-lista og gjorde The Weeknd til noe mer enn r&b for undergrunnen.
Ingenting å hisse seg opp over
At Tesfaye er på vei mot stjernehimmelen ble enda tydeligere da han slapp «I Can’t Feel My Face»; singelen hvor han viste seg som Michael Jacksons rette arvtager i en romanse om kokain og forelskelse. Låta er en av mest fengende affærene jeg har hørt. Det er den perfekte pop-singelen, dansbar som fy, og i øyeblikket verdens mest spilte låt hos Spotify.
På sett og vis er det likevel vanskelig å svelge at Tesfaye søker mot lysere poplandskaper. Han har vært en pådriver for mørk, trippy r&b siden han slapp miksteipen «House of Balloons» (2011), og vært en mystisk artist som ikke har tatt de «letteste» løsningene for å selge plater.
«TRILOGY» ANMELDT: Satyr, ikon
Det mørke og uforståelige med Tesfaye har vært en stadig trigger. Samtidig er det noe befriende i at han nailer kommers r&b - hvis han vil. Deilig for en tidlig fan er det likevel at han ikke forlater de grunnleggende elementene i lydbildene man har lært seg å elske.
«KISS LAND» ANMELDT: Frykt og avsky
«I Can’t Feel My Face» setter ikke standarden, men står heller som et blidt høydepunkt på et album som først og fremst kan betegnes som mørkt. The Weeknd viser kanskje frem større vokalferdigheter enn tidligere, og beaten er tidvis raskere og mer popvennlig, men hodet til Tesfaye er fortsatt et fengsel og åsted for store konflikter og selvhat.
«I’m a prisoner to my addiction/I’m addicted to a life that’s so empty and so cold», synger han i et storslått refreng i en duett med Lana Del Rey på «Prisoner». Det er harde strofer, fulle av tyngde, og slike dukker stadig opp gjennom «Beauty Behind The Madness». Det er en grunn til at Tesfaye har tatt med seg deprimerte Rey og Ed Sheeran («Dark Times») som gjester. Artistene er kanskje kjente, men de tilfører heller en ny sfære til mørket enn å ta med Tesfaye til et lysere sted.
«When I’m fucked up, thats’s the real me babe», synger Tesfaye på «The Hills». Det er mørkt, stygt, og viser at The Weeknd fortsatt er seg selv. Samtidig viser han at han mestrer større lydbilder og større variasjoner. Slik fremstår The Weeknd som en artist med større spenn og muligheter enn tidligere.
Høydepunkt: «I Can’t Feel My Face»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND