Komiserien «Side om side» er tilbake med en tredje sesong lettbeint hverdagskomikk fra familielivet i nabolaget Granli. Første sesong ble raskt sammenlignet med svenske Solsidan, og inspirasjonen er fortsatt tydelig, uten at «Side om side» klarer å nå helt opp til det nivået. Likevel er det mange gode grunner til å fortsette å følge nabofeidene, statuskampen, foreldrebekymringene og alle de pinlige forviklingene som karakterene klarer å rote seg inn i. Mye av årsaken til det, er at serien er såpass upretensiøs og sjarmerende at vi kjøper både klisjeer (som den gravide som heller nedpå vaniljesaus og saltstenger) og litt for mange opplagte vendinger.
Dette er passe klein pute-TV for 30+-generasjonen, full av gjenkjennelige situasjoner. Det er lett å nikke og le av den insisterende barnevognselgeren som spiller ut trygghetskortet til nervøse førstegangsforeldre. Og vi humrer også av en velmenende svigermor som rydder litt mer enn hun skal og irriterende naboer som dukker opp når det passer som dårligst. I sistnevnte kategori er Jon Almaas og Charlotte Frogner fortsatt herlig brekkekle som snobbete og nedlatende naboer fra helvete. Pernille Sørensen og Tore Sagen er også troverdige som sympatiske hverdagsmennesker som stadig tråkker feil. «Side om side» er på sitt beste når den vandrer utenom klisjeene og ut i det absurde, som når Jonas (Vidar Magnussen) ender opp med å la seg nedverdige i bleier i håp om å få en gratis barnevogn.
Sesong tre fortsetter i samme spor som de to foregående. Vi møter de samme karakterene, på samme sted i livet som før, i episoder som følger nøyaktig lik oppskrift. Serien hadde hatt veldig godt av et nytt element, en forfriskning. Enten i form av noen nye beboere i nabolaget eller noen andre forfriskende dramaturgiske grep, men basert på de to første episodene ser det ut til at NRK er fornøyd med status quo i forstadslivet.
Anmeldt av ANNA LIAN