Dette er angivelig siste film med Nora Amundsen og Elias Søvold Simonsen i rollene som Karsten og Petra, og det synes også at de to egentlig er for store til å dra med seg snakkende kosedyr over alt. For filmens primære målgruppe er nok ikke dette noe tema likevel, for Karsten og Petra-filmene er definitivt for de minste barna. Den siste i rekken omhandler en ganske forfriskende tur ut av landet, til et uspesifisert sted i Afrika.

Petras veterinærmor utgjør påskuddet for reisen, når hennes hjelp behøves på den afrikanske dyreklinikken Camp Eden. Petra, Karsten og Petras morfar får alle bli med, i tillegg til de selvskrevne kosedyrene Løveungen og Frøken Kanin. I Afrika blir det like mye virkelige dyr det handler om, og når det oppdages at ville dyr fanges ulovlig, vekkes et dypere engasjement i ungene. Anført av den geskjeftige Petra tar de saken i egne hender, mens morfaren er med på slep og bidrar med sitt.

Eksempelvis var julefilmen om Karsten og Petra en anmassende affære, overlesset med søtstoff. Det hjelper på at ungenes prosjekt denne gangen handler om noe litt mer vidsynt enn iscenesettelse av en perfekt julaften. I fortellingen om radarparets safarireise, har også virkemidlene blitt tonet ned såpass at filmen som helhet blir bedre. Det starter med umiskjennelig tjohei og overstadig begeistring i anstrengt stemmeleie, men etter hvert finner filmen en rytme og et uttrykk som også de yngste seernes foresatte kan sette pris på. Lydsporet kompletterer heller enn å overforklare, og i tillegg finnes estetiske bilder og sekvenser som kler fortellingen. Enkelte skildringer er likevel i overkant sjablongmessige, som når hele hurven havner i en afrikansk landsby.

Dessverre er overspill og innstuderte fjes fremdeles en viktig ingrediens i miksen, men det tar ikke fullt så stor plass som i tidligere Karsten og Petra-filmer. Historien engasjerer mer enn før, selv med overdrevne innslag av at alt er morsomt og stas og alle er blide, med kunstige utbrudd av ”Så bra!” og ”Ja!” og hurra meg rundt. En smule realitetssjekk tåler også de yngste kinogjengerne, gjerne i form av noenlunde troverdig fremstilte karakterer. Heller ikke ”Karsten og Petra på safari” har sin sterke side i dette, men filmen henter seg inn ved at selve fortellingen er tilstrekkelig medrivende, uten å bli for oppjaget.

Tar du med ungene for å se denne filmen, vil det ganske sikkert avstedkomme idylliske drømmer om veterinæryrket, forespørsler om safarireiser samt veslevoksne innsigelser neste gang de drasses med til dyrehagen.

Ut i verden: Karsten og Petra får nye impulser, på safari et eller annet sted i Afrika Foto: SF Norge AS