Glir forbi

Du ser de har en tekst, du hører de har en melodi, som litt for ofte glir forbi.

Autopilot: A-has comebakcalbum er bunnsolid, men går litt for ofte på autopilot inn i komfortsonen, mener vår anmelder. Foto: Roald, Berit, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Når vi endelig står med a-has comebackalbum, deres første studioalbum siden 2009s «Foot of the Mountain», har vi kanskje ikke lov å forvente at bandet revolusjonerer popmusikken (det har de vel i rettferdighetens navn aldri gjort). Det er samtidig lett å slippe unna ved å sette pris på at de makter å beholde verdigheten og elegansen så langt inn i karrieren.

LES OGSÅ: A-ha slipper nytt album

Én mulig innfallsvinkel er da også at «Cast in Steel» er bunnsolid. Helproff og fylt opp av øresmørere av noen lydbilder og melodier, som begge følger veier som aldri låter feil eller malplassert. For dét skal de ha, a-ha – bunnivået er fortsatt høyere enn hos de fleste, og der melodiene er grå gjør de sitt beste for kompensere gjennom overdådige strykerarrangementer (de flotteste av dem signert Jaga Jazzists Lars Horntveth).

Når det er sagt: Et såpass talentfullt band som a-ha fortjener bedre enn at man bare laller med og er takknemlig for alt som ikke er direkte dårlig.

«Cast in Steel» glir påfallende lett – på godt og vondt. Den balanserer på en knivsegg mellom det luksuriøst flotte og det luksuriøst substansløse. Produsert av Alan Tarney, som også skrudde lyd på bandets tre første plater, er plata en tydeligere hyllest til 80-tallet enn den mer kontemporære, Coldplayske voksenpopen de har drevet med på 2000-tallet.

Som helhet blir plata likevel litt vammel, der den sjelden bryter ut av sin endimensjonale komfortsone og altfor ofte mangler mothaker i melodier, arrangement og framføring. Å høre dem ta minste motstands vei såpass ofte, er trøttende i lengden. Å være trygg i seg selv trenger ikke å bety at man ikke trenger å utfordre verken oss eller seg selv.

LES OGSÅ: Pauker og basuner

Jeg hadde stor sans for førstesingelen fra plata, den svulstige men smarte Bond-balladen «Under the Makeup» . Fortsatt er den et høydepunkt selv om låtens tjukke kremlag er litt mindre appetittvekkende i såpass søtt selskap. Magne Furuholmens «Objects in the Mirror» er tilsvarende luksusinnpakket, men til gjengjeld en melodisk banalitet. Og sånn glir det, mer i sirkler enn framover, som en elegant og dyktig kunstløper i evig piruett, med en Morten Harket som svever mer uanstrengt i høye registre enn noensinne.

Ikke uventet er det Waaktaar-Savoy-komposisjonene som skinner sterkest på et album som, alle innvendinger til tross, har en håndfull gullkorn: Tittellåten er glattskurt voksenpop på sitt mest lettlikte og cinematiske. Friskusen «Forest Fire» er en nødvendig tempoøkning etter lite variasjonsfattig åpningstrio, den låner mye av energien og snerten fra bandets tidlige år. 30 år gamle «She's Humming a Tune» er også dramatisk og god, med spenstig melodi. «Door Ajar» høres lenge ut som en datert synthpop-låt, før platas kanskje beste og mest overraskende refreng, med ekko fra erkeromantisk, britisk 80-tallspop, slår inn.

LES OGSÅ: Med a-ha på stueveggene

Ikke minst er «Goodbye Thompson» en fremdragende snåling helt til sist – med touch av George Harrisons «Rising Sun», et besnærende mystisk refreng og en mininovelle av en tekst. Rett og slett en strålende poplåt med autopiloten avslått, der overraskelsesmomentet gir albumet et avsluttende, effektivt piskeslag.

Det trenger «Cast in Steel», som litt for ofte låter mett og tilfreds med å være god nok.

Høydepunkt: «Goodbye Thompson»

Anmeldt av VEGARD ENLID

Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?