Glassklar galskap på scenen

Eir Inderhaug har senket både stemmen og armene når hun står på scenen som det feminine i forestillingen «Kom ikkje med heile sanninga».

Saken oppdateres.

Ti måneder gamle Venvild har allerede rukket å bli skaptrønder, akkurat som sin mor.



- Hun har vært mye i Trøndelag, på Stiklestad i sommer og nyttårskonsert da hun bare var seks uker gammel, forteller mamma Eir Inderhaug. Venvild sitter på fanget og smiler med grøt i hele ansiktet.



Mamma skal fortelle om Olav H. Hauge, dikteren som i perioder sov i potetkjelleren av frykt for stråling og for å bli sugd opp i verdensrommet.



- Jeg ser han for meg i potetkjelleren i lange samtaler med Platon, gamle fedreånder og mye rart, sier Eir.



Utfordring å gi lite



Forestillingen «Kom ikkje med heile sanninga» er satt sammen av Hauges egne ord, viet et utvalg av hans dikt og dagbøker. På scenen står Eir sammen med Stein Grønli, som er Olav H. Hauge, og musiker Ket Iren Lødemel. Regien har Ola B. Johannessen, og Ola E. Bø har satt sammen tekstene.



- Dikt er ikke lagd for et scenisk uttrykk, utfordringen er å unngå å prakke en tolkning på folk. Du skal levere ordet, men ikke gi for mye. Og hver og en skal få mulighet til å se sitt indre bildet. Når man tar dikt og setter de på scenen må man være veldig var om de, mener hun.



Bratt opp, bratt ned



Eir representerer det feminine i Olav H. Hauges liv - det feminine i forfatteren sjøl, naturen og de kvinnene han møtte. Og det kan virke som en umulig oppgave når en veit at Hauge var jomfru til han var 66 år, og gifta seg som 70-åring.



- Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Jeg føler at jeg har vært på tynn is hele tida. En ting er å spille for eksempel Nora der du har helt klare instrukser i forhold til medspillere og manus. Jeg tror det må være mye lettere å være Hauge, sier hun.



Men sjøl det virker ikke som det enkleste i verden. Hauge slet nemlig med nerveproblemer eller galskap. I 1934 fikk han diagnosen «schizofrenia».



- Han skrev aldri mens han var gal. Tingene hans er glassklare, og det er skikkelig substans i stoffet, derfor er det så fantastisk å jobbe med. Det var fint å besøke gården hans i Ulvik i Hardanger, og jeg skjønner godt at man kan bli gal der. På ene sida går det bratt oppover mot skogen og fjellet, nedover går det bratt mot fjorden. Og midt imellom har man panoramautsikt. Det er lett å bli gravitasjonsforvirra, forteller operasangerinnen.



Fra store til små armer



For det er operasangerinne hun er i blodet, Eir. Hauge-forestillingen er lavmælt, rein og skarp, uten mikrofon og med minimal mimikk, en kontrast til den hektiske operascenen.



- Du sliper å slåss med volumet, eller tenoren som står og skriker på høyresida. Og det er ikke som Stiklestad der du løper med store armer for å vise at du har replikk. Med opera får du brukt hele deg med hud og hår. I tillegg får du spille teater, og det er det som er gøy. Noen mener opera ikke er teater, men da må de ha sett elendige forestillinger, fnyser Eir.



Få kalorier for Hauge



37 steder i Norge skal besøkes i løpet av september, oktober og november. Midt oppi turneen med Riksteateret skal Eir tilbake til München og spille tre forestillinger av operaen «Die Bassariden», som Autonoe. Venvild blir selvfølgelig med. Tidlig krøket er hun i alle fall, mamma sto på scenen tre dager før hun ble født, og allerede tre og en halv måned etter fødselen gikk turen til Bayerische Staatsoper og de første forestillingene av «Die Bassariden».



- Det var en enorm utfordring å være ammende mamma og skulle begynne med den produksjonen da hun var så liten. Haugeforestillinga koster ikke én kalori. Men å komme til München med 2500 mennesker i salen, utsolgte hus, bare Wagnersanger og lille meg, det var utfordrende. Hauge er helt annerledes enn opera, verken fugl eller fisk.

(Foto: MARIANN DYBDAHL)

Foto: MARIANN DYBDAHL

Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?