Eir Inderhaug har senket både stemmen og armene når hun står på scenen som det feminine i forestillingen «Kom ikkje med heile sanninga».
Endret: 19.09.2008 kl. 10:19
Ti måneder gamle Venvild har allerede rukket å bli skaptrønder, akkurat som
sin mor.
- Hun har vært mye i Trøndelag, på Stiklestad i sommer og nyttårskonsert da
hun bare var seks uker gammel, forteller mamma Eir Inderhaug. Venvild sitter
på fanget og smiler med grøt i hele ansiktet.
Mamma skal fortelle om Olav H. Hauge, dikteren som i perioder sov i
potetkjelleren av frykt for stråling og for å bli sugd opp i verdensrommet.
- Jeg ser han for meg i potetkjelleren i lange samtaler med Platon, gamle
fedreånder og mye rart, sier Eir.
Utfordring å gi lite
Forestillingen «Kom ikkje med heile sanninga» er satt sammen av Hauges egne
ord, viet et utvalg av hans dikt og dagbøker. På scenen står Eir sammen med
Stein Grønli, som er Olav H. Hauge, og musiker Ket Iren Lødemel. Regien har
Ola B. Johannessen, og Ola E. Bø har satt sammen tekstene.
- Dikt er ikke lagd for et scenisk uttrykk, utfordringen er å unngå å prakke
en tolkning på folk. Du skal levere ordet, men ikke gi for mye. Og hver og
en skal få mulighet til å se sitt indre bildet. Når man tar dikt og setter
de på scenen må man være veldig var om de, mener hun.
Bratt opp, bratt ned
Eir representerer det feminine i Olav H. Hauges liv - det feminine i
forfatteren sjøl, naturen og de kvinnene han møtte. Og det kan virke som en
umulig oppgave når en veit at Hauge var jomfru til han var 66 år, og gifta
seg som 70-åring.
- Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Jeg føler at jeg har vært på
tynn is hele tida. En ting er å spille for eksempel Nora der du har helt
klare instrukser i forhold til medspillere og manus. Jeg tror det må være
mye lettere å være Hauge, sier hun.
Men sjøl det virker ikke som det enkleste i verden. Hauge slet nemlig med
nerveproblemer eller galskap. I 1934 fikk han diagnosen «schizofrenia».
- Han skrev aldri mens han var gal. Tingene hans er glassklare, og det er
skikkelig substans i stoffet, derfor er det så fantastisk å jobbe med. Det
var fint å besøke gården hans i Ulvik i Hardanger, og jeg skjønner godt at
man kan bli gal der. På ene sida går det bratt oppover mot skogen og
fjellet, nedover går det bratt mot fjorden. Og midt imellom har man
panoramautsikt. Det er lett å bli gravitasjonsforvirra, forteller
operasangerinnen.
Fra store til små armer
For det er operasangerinne hun er i blodet, Eir. Hauge-forestillingen er
lavmælt, rein og skarp, uten mikrofon og med minimal mimikk, en kontrast til
den hektiske operascenen.
- Du sliper å slåss med volumet, eller tenoren som står og skriker på
høyresida. Og det er ikke som Stiklestad der du løper med store armer for å
vise at du har replikk. Med opera får du brukt hele deg med hud og hår. I
tillegg får du spille teater, og det er det som er gøy. Noen mener opera
ikke er teater, men da må de ha sett elendige forestillinger, fnyser Eir.
Få kalorier for Hauge
37 steder i Norge skal besøkes i løpet av september, oktober og november. Midt
oppi turneen med Riksteateret skal Eir tilbake til München og spille tre
forestillinger av operaen «Die Bassariden», som Autonoe. Venvild blir
selvfølgelig med. Tidlig krøket er hun i alle fall, mamma sto på scenen tre
dager før hun ble født, og allerede tre og en halv måned etter fødselen gikk
turen til Bayerische Staatsoper og de første forestillingene av «Die
Bassariden».
- Det var en enorm utfordring å være ammende mamma og skulle begynne med den
produksjonen da hun var så liten. Haugeforestillinga koster ikke én kalori.
Men å komme til München med 2500 mennesker i salen, utsolgte hus, bare
Wagnersanger og lille meg, det var utfordrende. Hauge er helt annerledes enn
opera, verken fugl eller fisk.
