Denne helga er det verdenspremiere på strømming av den Netflix-produserte rockumentaren «Keith Richards: Under The Influence». Strømmetjenesten skal ha ros for å supplere et filmtilbud bestående av mye halvgammelt, halvnytt og halvinteressant, med noe flere egne, nye produksjoner.

Dokumentarer om populærmusikk virker å være et satsingsfelt for Netflix. Nina Simone-dokumentaren «What happened, Miss Simone?» fra tidligere i år har høstet mye velfortjent ros. På papiret lover «Keith Richards: Under The Influence» godt. Den er laget Morgan Neville, som overraskende fikk Oscar for musikkdokumentaren «20 Feet From Stardom» fra 2013.

Den handlet om de underkjente backingsangerne i populærmusikken, som blant annet Rolling Stones har benyttet seg av. Nå er det altså Keith Richards som er saken, godt timet mot lanseringen av hans nye soloalbum. Selv om den nye soloplata «Crosseyed Heart» fortoner seg som inngangsporten til filmprosjektet og mye av grunnen til at Richards lar seg portrettere, vil nok for mange de gamle Stones-opptakene som filmen også rommer være filmens største beholdning.

Les også: Vurderte å slutte, nå vil han lage nytt Stones-album

For uforbeholdne Stones- og Richards-fans har filmen ganske mye å by på. Han forteller om og illustrerer sin kjærlighet til blues og country, med fine gamle scener med Muddy Waters, Howling Wolf og Buddy Guy, mens han selv synger Merle Haggard og forteller om Gram Parsons.

Som film blir dessverre «Under The Influence» alt for sprikende, uten bilder og scener som løfter den over et litt slapt kompromiss mellom lanseringsfilm for ny plate og et nytt, lite bemerkelsesverdig intervju med en aldrende rockstjerne. Gode gjester og arkivopptak løfter helheten og gir mange severdige øyeblikk, selv om det som film betraktet ikke er mye å juble for.

Les også: Beste platen Richards har deltatt på siden "Rain Dogs"

Som historieleksjon med en av rockens mest ikoniske skikkelser har «Under The Influence» litt mer ved seg. Richards ser mer og mer ut som Thorbjørn Egner-skikkelsen Karius, og forteller, som regel med et glass eller en røyk i hånden om sin vei i musikken. Trommis Steve Jordan løftes fint fram som den viktigste musikalske samarbeidspartneren til Richards siden den beste og mest essensielle Richards-filmen, Chuck Berry-hyllesten «Hail! Hail! Rock'n roll» fra 1987.

Stimulert av Jordan penses Richards mot filmens mest interessante utsagn, nemlig at han sannsynligvis er en bedre bassist enn gitarist, godt illustrert med gamle Stones-opptak. «Under The Influence» er en relativt severdig og kompetent sammenskrudd rockumentar. I en bås hvor det blir stadig trangere, mangler den scener og/eller en sammengripende historie som kunne løftet den som film. Som promofilm for fansen er den ganske bra. Og dem er det jo fortsatt mange av.