Ikke minst fordi Knutsen selv, alias Øystein Dolmen, så absolutt var til stede under arbeidet med «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin».
– Men han sa ikke «nei, nei». Heller tvert imot. Og han lo! Det føltes veldig godt og gav et selvtillitsboost, medgir Sabado, som blir å høre som Ludvigsens stemme når «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» har premiere fredag.
LES ANMELDELSEN: Læne, Ludvigsen!
Da har animasjonsfilmen vært åpningsfilm under Bergen internasjonale filmfestival onsdag, hatt rød løper-premiere i Oslo søndagen før og verdenspremiere i Trondheim sist fredag.
– En kulturskatt
Lett var det ikke å begi seg i kast med de to tunnelboende karene, som først dukket opp på plate i 1970 og siden ble en del av den norske folkesjelen, sier Sabado og Brungot.
Hvem er egentlig Rasputin?
PLUSS: Nå vil de lage film nummer to
– Alle forventningene, sier Sabado, mens Brungot sier diskusjonen om hva Knutsen & Ludvigsen – har vært og skal være – har hatt en nærmest «religiøs tilnærming». Men han er klar over hva han er med på å forvalte:
– Dette er en kulturskatt.
Derimot var det lett å gjøre research til rollen, ler Brungot, som er født i 1977 og slet ut to kassetter med Knutsen & Ludvigsen som liten.
– Jeg husker Knutsen & Ludvigsen nesten fra jeg kom ut!
Ingen tukling
Øystein Dolmen er på sin side bare lutter glede og godord når han beskriver innsatsen til Brungot og Sabado, som gestalter rollekarakterene som han selv og Gustav Lorentzen bygget opp rundt sine egne personligheter.
– John Brungot har fått til den helt spesielle energien til Knutsen, som jeg kjenner fra min egen ryggmarg. Og Sabado har fått til Gustavs helt spesielle tonefall, den helt spesielle fintrønderske dialekten som jeg aldri trodde noen skulle få til!
LES ANMELDELSEN AV MUSIKKEN: Dumt og deilig
En så stor likhet var ifølge Dolmen ikke den egentlige intensjonen. Men da publikum gjorde det klart at de ikke ville ha det han kaller «tukling» med musikken og figurene, ble denne likheten «en kjempebonus», sier han.
– Nå er det vanskelig å høre forskjell på dem og oss, ler Dolmen, og røper at han også har sendt av gårde en epost til Kåre Chr. Revheim, som står bak animasjonsfilmens nyinnspilte musikk – med karakterenes nye stemmer.
– Jeg skrev at han måtte slutte med å lage musikken vår bedre enn vi gjorde, ler Dolmen.
– Voksenopplæring
– Blir det Knutsen & Ludvigsen for nye generasjoner med denne animasjonsfilmen?
– Generasjonene har fulgt med oss hele tiden, siden de gjerne er blitt introdusert av foreldrene sine. Det mest spesielle er nok at det går fra å være et univers vi gestaltet selv og tegnet, til at nye folk er kommet med, sier Dolmen, som sier han har vært «midt innerst» i prosessen i en rolle han kaller «en blanding av Wikipedia og læregutt».
Slapp av, filmen kommer til Trondheim først
– Jeg lærte opp alle instanser i hvordan Knutsen & Ludvigsen tenker, samtidig som det var rene voksenopplæringen å se på animasjonen og lydopptakene slik det skjer i dag. Jeg ville aldri hatt tid eller tålmodighet til animasjon, tilstår han.
Resultatet er original-Knutsen voldsomt fornøyd med, og mottagelsen så langt:
– Fortsetter det sånn, vet jeg ikke hvor himmelen er!
På skulderen
Om handlingen sier Øystein Dolmen fornøyd at den er «ganske tullete». I sin tid ble manuset som var utgangspunkt, refusert støtte fordi det var «upassende» for barn. Nå hylles den nettopp for «avsporingene, galskapen, tøyset, men også varmen og den melodiøse musikaliteten», av Adressa som triller femmeren.
Regissørene bestemte seg for å la «Dolmens sjarmfulle strek» prege animasjonen, så vel som for å bevare «galskapen» når våre helter ikke bare redder verden, men også Bergen, og innfører sol i byen. Grevlingen (Finn Schau) er med – samt noe nytt i Knutsen & Ludvigsen-universet: En dame (Siri Nilsen).
– Hun er incitamentet for at de reiser av gårde. Ludvigsen blir stormforelsket, noe som fører til sterke sjalusiscener mellom Knutsen og Ludvigsen, røper Dolmen.
For de to tunnelboerne er sterkt knyttet til hverandre, slik deres alter egoer også var – og er. Til NTB sier Dolmen om savnet av Gustav Lorentzen når filmen omsider blir virkelighet, påtenkt som den var før hans brå bortgang i 2010:
– Han er med når jeg sitter og skriver. Han sitter på skulderen min.