For 15 år siden var indisk-amerikanske M. Night Shyamalan den nye mesteren i bred uhygge i Hollywood. Hans store gjennombrudd og fortsatt klart beste film «Den sjette sansen»(1999) har for lengst fått velfortjent klassikerstatus. Siden har han med stadig mindre hell forsøkt å finne tilbake formen, med de to siste filmene han har laget, «Luftens siste mester»(2010) og «After Earth»(2013) som to av de verste amerikanske storfilmene i nyere tid.
Les også «Kalkunsuppe i 3D-tåke»
«The Visit» er mye mindre og et par hakk bedre. En enkel, lavbudsjetts skrekkfilm med komisk snert, gjennom to tenåringer på besøk hos besteforeldre de aldri har møtt før, og som mora deres rømte fra som 19-åring. I løpet av kort tid går filmen fra gøy på landet til gufs på landet. Stil og spill er bedre og mer interessant enn manus, som går på tomgang i siste del, hvor filmen forfaller til middels skrekk med splittet kjernefamilie som roten til mye ondt.
Les anmeldelsen av «Unbreakable»
Humoren og spillet mellom de to tenåringene i hovedrollene gjør «The Visit» bedre og mer interessant enn amerikanske grøssere flest. Filmens form og stil viser også at den er laget av en regissør med større potensial enn han får tatt ut her. Storesøster filmer alt hun ser til et dokumentarfilmprosjekt, som blir filmens uvørne fortellergrep. Det fungerer best i filmens første del, for i motsetning til «Den sjette sansen» ramler denne filmen litt sammen når selve poenget i historien er ute av sekken.
