Det er synd å måtte si det, men «Pawn Sacrifice» burde vært en langt bedre film. Den har dyktige skuespillere, et drama uten like og et fascinerende tidsbilde fra USA på 60- og 70-tallet. Regissør Edward Zwick laget noen gode filmer på 80-tallet, men har de siste tiårene sjelden hevet seg over det middelmådige, med «Blood Diamond»(2006) som brukbart unntak.
Tobey Maguire er god nok som den amerikanske sjakklegenden Bobby Fischer. Filmen følger ham ujevnt gjennom 50- og 60-tall til den legendariske VM-kampen mot Boris Spassky på Island i 1972, i filmen omtalt som «3. verdenskrig på sjakkbrettet».
Det er svakt gjort å ikke lage bedre film med så mye på og i spill. Zwick maler historien med brede strøk, med psykiske problemer og uavklarte familieforhold som tilløp til forklaring på at Fischer mistet grepet før, under og etter kampen som fikk en hel verden til å holde pusten for sjakk.
Peter Saragaard som prest og støttespiller for Fischer er mest vellykkede rollefigur i en film med for mange trekk i alle retninger til at den får godt nok dreis på gåten Bobby Fischer eller storkampen på Island. Verken Fischers mentale problem eller hans største prestasjoner på brettet formidles godt nok på lerretet.
I stedet får vi noen merkelige scener med en prostituert og et underlig utvalg god popmusikk i anakronistisk rekkefølge. For et par år siden kom Liz Garbus' dokumentar «Bobby Fischer against the world». Den er på de fleste måter en mye bedre film om sjakk, Bobby Fischer og forholdet mellom USA og Sovjet på 60- 70-tallet.