TV-ADRESSA: Nils Jørgen Kaalstads gjør en av årets norske filmskuespillerprestasjoner i hovedrollen som Rino i «Fatso» etter Lars Ramslies roman. Se traileren her.
Nils Jørgen Kaalstad leverer en av årets norske skuespillerprestasjoner i morsomme, såre og pinlige «Fatso». Filmen vinner mer på enkeltscener enn helhet.
Endret: 30.10.2008 kl. 08:58
For å ta det viktigste først: «Fatso» er en ung, vellaget film, med litt av den samme energien, fortellergleden og skuespilleriet som gjorde «Mannen som elsket Yngve» til en norsk suksess. I den krevende hovedrollen bekrefter Nils Jørgen Kaalstad («Sønner») at han er en av de mest begavede norske filmskuespillerne for tida. Det er i det hele tatt så mye å bli imponert av og begeistret over ved «Fatso», at det er synd filmen ikke holder hele veien.
TV-ADRESSA: - De runka før i tiden også
Kaalstads prestasjon er grunn god nok til å entre Arild Frölichs maskuline
outsiderunivers. Et univers hvor kvinner stort sett enten er runkeobjekt,
uoppnåelige eller av den dumsnille bare-venner-typen. Det krever mot å lage
menneskelig komedie av miljøet rundt fyldige, 30-årige Rino, som ved filmens
start har en hverdag bestående av mat, masturbering, jobb og utvikling av en
sexfiksert tegneserie rundt ham selv.
TV-ADRESSA: Se flere
Fatso-teasere
Som filmfortelling plasserer «Fatso» seg et sted mellom den amerikanske
tegneserie-outsider-beretningen i «American Splendor» og den norske
tv-komedien «Fleksnes», kombinert med en klassisk
skjønnheten-og-udyret-tematikk. Rå undergrunnshumor kombineres med bred
pinlighetshumor i en pussig samlivsramme som gjør at filmen for så vidt
kunne hett «30 år gammel jomfru». At filmen har en hovedperson den bryr seg
om, og ikke bare latterliggjør gir «Fatso» noen kvaliteter som amerikanske
komedier rundt sexfikserte menn uten drag på damer ofte mangler.
TV-ADRESSA: Se flere
aktuelle trailere
Regissør Arild Frölich tar en historie om en stor fyr mange hakk lengre og
drøyere enn i debuten med «Pitbull-Terje». Det er godt å se en norsk
filmskaper spille så godt på humor. Frölich har bakgrunn fra «Åpen Post» og
«Ut i vår Hage», og på sitt beste har «Fatso» typer, scener, spill og timing
som begavet komedie. I en strålende liten scene møter Kaalstads Rino mannen
som først la på seg for å spille ham, Anders Baasmo Christiansen.
Joggeskoscenen i sportsbutikk er en herlig digresjon av en type det er lite
av i norsk film.
Den vesentlige svakheten til «Fatso», som blir mest tydelig i filmens siste
del, er at det strengt tatt bare er hovedpersonen det går an å bry seg om.
Resten av menneskene blir ikke mer enn fargerike typer, påstander og
klisjeer. Josefine Ljungmann har sjarm og fin tilstedeværelse som leieboeren
som snur opp ned på livet til Rino, men hennes rollefigur er mye dårligere
utviklet og skrevet enn Rino. Muligens ligger noe av den største
utfordringen i overgang fra roman til film her, i å skape et univers som
framstår genuint filmatisk på mer enn hovedpersonens premisser.
Det som funker fint filmatisk ved «Fatso», foruten hovedperson, stil og
miljø, er filmens bruk av animasjon til Rinos tegninger og erotiske
fantasiliv. Tegnefilmsekvensene gir gutteromstristressen tiltrengt humor og
snert på hovedpersonens premisser. Scenene hvor den tykke mannen uten
frivillig samleie i sikte blåser ut mot velmente, smekre medmennesker, gir
tiltrengte mothaker i en severdig, godt laget film hvor enkeltdelene stråler
bedre enn helheten.
