Full innsats når «Big John» går i ringen som monolog til supert akkompagnement.
Endret: 27.10.2008 kl. 12:21
En solid poengseier til teamet bak forestillingen «Big John», som lørdag kveld
slo til med beundringsverdig entusiasme foran et altfor fåtallig publikum.
Bjørn Erik-Hanssen kaller det i programmet «en teaterfortelling», men dette
er da så absolutt en dramatisk tekst, som gir grunnlag for en
teaterforestilling som forhåpentlig får flere sjanser.
Monolog-formen - allsidige Kjølv Jenssen er eneste skuespiller - brytes
effektivt opp av sang og musikk framført med artistisk nerve av Rasmus Rohde
og Rolf Skogstad, som gir forestillingen boksekampens rytme, atmosfære og
dramaturgi: Forventninger bygges opp, litt famlende rekognosering mellom
partene, utløsende slagvekslinger, pauser som gir tid til å trekke pusten,
mens roligere mellomspill forteller om terpende trening - både i styrke,
utholdenhet og evne til å tåle smerte.
Innen alle kunstgrener hender det, men forbausende sjelden - at sport og
idrettsmotiver brukes på ulike vis. Her ligger uttrykkene ofte i dagen;
drama, dueller, estetikk, øyeblikk som gir fortettet innsikt, enerens
triumf, massenes hyllest - det er nok å velge i. Boksing er - kanskje
overraskende - den sportsgrenen som har gitt mest vellykket resultat i
kunstnerisk sammenheng, men slik er det - spesielt i litteratur og film.
Det merkes med én gang i «Big John»-oppsetningen at boksearenaen i dette
tilfelle også er en ramme for kamper i større format enn det boksingen byr
på. Stykket rommer tre generasjonsskjebner i kamp for tilværelsen, for
egenverd, for selvhevdelse - også gjennom ære og berømmelse. Boksingen
akkompagneres av musikken - bokstavelig talt. Her er drømmer som blir
virkelighet og drømmer som knuses - slik hendelsene lever i Johns minner:
Bestefar Alf, omstreifer med akrobatisk talent, John er sjømannen som går i
land og blir ukonvensjonell boksetrener med sønnen, stortalentet Ole, som
«utstillingsvindu».
Karrieren er kjent og imponerende - sikkert dokumentert i filmen «Blod &
Ære». Team Klemetsen har møtt både motstand og uforstand fordi de gikk sine
egne veier. Konfrontasjonen med et internasjonalt proffmiljø hvor aktørene
tar ut hatet i møtet med motstanderen, og kampen mot ubønnhørlige
vektgrenser, kjennes på kroppen.
Men forestillingen spiller nettopp på at viljen til å utsette seg for smerte,
kan være en forutsetning for å komme videre. Derfor oppleves sekvensene hvor
teksten tar form av forsvarsskrift, som unødvendige svakheter i
oppsetningen. Styrken er engasjementet i karakter- og miljøskildring
formidlet av godt instruerte aktører med stor rekkevidde.
