I 44 år har Martin Nordvik fulgt norsk kulturliv fra sin utkikkspost i Adresseavisen. Nå går han av - og advarer mot at vi kan få en kosekultur.
Endret: 19.12.2008 kl. 14:50
- Kulturlivet må utfordre og gjerne provosere. Hvis ikke kan kulturen stivne i
ritualer, sier Martin Nordvik, Adresseavisens film- og teateranmelder, som
har sin siste arbeidsdag i dag. Redaksjonen vil feire den ungdommelige
68-åringen ettertrykkelig, for han er en institusjon i avisen. For temmelig
nøyaktig 25 år siden ble han for eksempel den første lederen da
Adresseavisen opprettet en egen kulturavdeling.
Siden midten av 60-tallet har han sett mer enn 200 filmer i året, det vil si
nærmere 9000 filmer. Og han har sett og anmeldt nesten alt som er blitt satt
opp på Trøndelag Teater i den samme perioden.
Avisleserne skal foreløpig ikke fortvile over at all denne erfaringen
forsvinner fra spaltene. Nordvik forlater sin faste jobb, men skal fortsatt
anmelde teater som frilanser, og det kan hende han også vil skrive om en og
annen film. Og fra sitt hjemmekontor på Byåsen vil han fortsatt ha et
kritisk blikk på det kulturlivet han har vært så opptatt av siden han var
liten gutt hjemme på Ålvundeid på Nordmøre.
Tom reality
- Mener du at kulturlivet er mindre utfordrende i dag enn tidligere?
- Vi kan ta den overveldende mengden av reality-showene på tv som et
eksempel. Jeg kan selv bli fascinert av dem, men etterpå er jeg ganske tom.
Vi har dessuten fått en utvikling der sosietetslivet rundt kulturen, den
ytre glansen, ser ut til å bli viktigere enn kulturens innhold. Mediene
bidrar til dette, og kanskje blir de fristet til å gå enda lenger i denne
retningen i økonomisk vanskelige tider.
- Finnes det krefter som kan motvirke denne utviklingen?
- Aftenpostens satsing på kulturdebatt er ett eksempel på at man kan lage
godt stoff og skape debatt som kulturlivet er tjent med. Fremgangen til
nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet tyder også på at det er
interesse for mer stoff om kulturens innhold.
Fanger opp utviklingen
Nordviks etterlysning av mer provokasjon kan være overraskende for noen. Selv
er han en mild mann, hele tiden med et smil på lur. Og selv om også han har
skrevet sine slakt, bruker han sjelden øks. Han velger heller skalpell,
siden en fintfølende dissekering er mer hans stil. Nordvik er dessuten så
opptatt av verdien i ulike kulturuttrykk at han heller opptrer som formidler
og veiviser enn som bøddel.
- Hvorfor har nettopp kulturstoffet hele tiden vært ditt hovedtema som
journalist?
- Et samfunn uten et kulturliv er utenkelig. Kulturen tilbyr både avkobling,
spenning og provokasjon og gir en rekke impulser du ikke får andre steder.
Kulturen stimulerer både tanken og fantasien, og kulturlivet skal dessuten
være den mest årvåkne sektoren av samfunnslivet som fanger opp utviklingen
først. Oliver Stone har for eksempel filmen om George W. Bush ferdig
allerede før Bush er ute av Det hvite hus. Her hjemme er det interessant å
merke seg at flere festivaler fikk økonomiske problemer i sommer, flere uker
før den internasjonale finanskrisen startet for alvor i USA. Et av
problemene i kulturlivet i dag, er nok at mange arrangører har gjort seg for
avhengige av sponsorer. Det er skummelt. Festivalene som sliter tyder
kanskje på en overetablering. Til og med Stiklestad opplevde publikumssvikt
i sommer. Men arbeidet som gjøres der er så solid at de klarer seg godt. Det
er imponerende hvordan de driver teaterutvikling og stimulerer til
nytenkning.
Avisens ryddigste pult
Nordvik har fulgt kulturlivet gjennom en mer enn førtiårig blomstringsperiode.
Bare de siste 20 årene ramser han opp hvordan Trondheim blant annet fått et
nytt teater, vi har fått Olavshallen, nye kinosaler og kulturhuset Isak.
- Tilbudet har en helt annen bredde. Bryn Terfel ville for eksempel ikke ha
sunget i Trondheim hvis det ikke var for Olavshallen. Men igjen skal vi
passe oss så ikke kulturlivet blir for etablert. Vi trenger fornyelse hele
tiden, sier han.
Etter en lengre samtale på kafé i mer urbane omgivelser et par dager før,
møtes vi på kontoret hans på Heimdal for en oppsummering og utdyping av noen
av temaene. Skrivebordet er skinnende rent som alltid. Veteranen er berømt
blant sine kolleger for sin ryddige pult. Bare to ark ligger fremme. Det ene
er en oversikt over ukens pressevisninger på kino, det andre forteller om en
dvd-utgivelse i forbindelse med Liv Ullmanns 70-årsdag.
På korktavlen på veggen er det likevel tendenser til kaos. Der henger mange
titalls presseakkrediteringer fra filmfestivaler i byer som Cannes, Berlin,
Lübeck, Gøteborg, Haugesund og Tromsø - og to billetter fra
Oscar-utdelingene i Hollywood i 1973 og 1977. Liv Ullmann var nominert begge
gangene.
- Det har vært et privilegium å få være med på alt dette. Det hadde ikke latt
seg gjøre uten solid oppbacking hjemmefra, sier han.
En akkreditering til VM på ski i Trondheim i 1997 henger også på veggen. Som
ung mann drømte Nordvik om å bli sportsjournalist.
Ville bli sportsjournalist
- Jeg har alltid ment at idretten er en viktig del av kulturlivet. Jeg var
elleve år gammel da Hjallis tok tre gull under OL i Oslo i 1952, og jeg satt
klistret til radioen. Da jeg begynte i Adresseavisen, måtte jeg likevel
legge vekk drømmen om å bli sportsjournalist. Køen av kolleger som ville det
samme, var for lang. Daværende sportsredaktør Victor Johansen ga meg likevel
et plaster på såret da jeg fikk være med og dekke Holmenkollen i 1967, sier
han.
Nordvik gikk første gang gjennom dørene til Adresseavisen i Nordre gate som
sommervikar i 1964.
- Vi var bare to sommervikarer i hele redaksjonen, og vi skrev om alt mulig.
Det var den beste måten å gjøre det på, siden vi fikk innsikt i hele
avisprosessen, sier Nordvik, som ble fast ansatt to år senere. Ganske raskt
fikk han flere og flere oppdrag som teateranmelder, en oppgave som ble høyt
prioritert av sjefredaktør Fritjof M. Åldstedt. Han var teaterinteressert,
blant annet fordi Åldstedts far i sin tid var skuespiller med tilhold på
Hjorten Revy- og Varieteteater i Ila.
Helt siden han begynte å anmelde teater på midten av 60-tallet har tegneren
Jan O. Henriksen vært hans faste makker, et samarbeid Nordvik alltid har
satt stor pris på.
Kulturell brytningstid
Når Nordvik i dag er opptatt av kultur som utfordrer publikum, kan det ha
sammenheng med at han var omgitt av provokasjon allerede da han startet sin
karriere. 60-tallet var en kulturell brytningstid. Det kom en rekke filmer
og teateroppsetninger som brøt med gamle konvensjoner, ikke minst på
Trøndelag Teater.
- Noe av det første jeg gjorde var å anmelde Fjernsynsteatret, som fikk en
blomstringsperiode under Arild Brinchmanns sjefsperiode på 1960-tallet. Han
introduserte dramatikere som Ionesco, Pinter og Beckett for et norsk
publikum og skapte diskusjon, sier Nordvik.
Mens Brinchmann provoserte tv-seerne, ble Erik Pierstorff teatersjef på
Trøndelag Teater i 1966. Han sto for noe av dem samme avantgardistiske
holdningen som sin kollega i fjernsynet og sørget for at både Stein Winge og
Ketil Bang-Hansen debuterte som instruktører i Trondheim. Under Pierstorffs
regime ble Teaterloftet den mest eksperimentelle scenen i Norge.
Pierstorff-perioden
- Og dette var det greit å skrive om i en avis som den gangen var temmelig
konservativ?
- Enkelte eldre medarbeidere reagerte jo. Likevel fikk jeg aldri beskjed om å
skrive noe annet enn det jeg mente. Det hadde nok sammenheng med
sjefredaktørens teaterinteresse. Men flere oppsetninger provoserte. Rolv
Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Svein Wickstrøm kom for eksempel til
teatret som tre rabiate klovner. De satte opp forestillingen «Det var noe
annet under krigen», og det ble mye leven. Pierstorff skapte en ny holdning
til teater i Trondheim. Han sa at for hans del måtte en student gjerne komme
til teatret rett fra skitur og sette fra seg ryggsekken i garderoben. Det
vakte en storm av protester. Det faste publikummet ville at et teaterbesøk
fortsatt skulle være en festaften i stivpynten. Myndighetene strammet
dessuten inn på bevilgningene. Det tok Pierstorff et tegn på at han var på
rett vei, siden han hadde klart å provosere.
Han hadde vært teateranmelder i Morgenbladet og var svært opptatt av hva og
hvordan vi skrev.
Han kom ofte innom kontoret. Jeg lærte mye av ham.
- Otto Homlung sier derimot at han ikke har noe å lære av avisanmeldelsene?
- Selv har jeg lært mye av alle teatersjefer jeg har vært borti, også av
Otto. Som aviskritiker skriver jeg for leserne, og jeg har ikke ambisjoner
om å lære teatersjefene så mye. Men hvis Otto Homlung ikke bryr seg om hva
vi skriver, er det verst for ham, for teatret bør være opptatt av hva slags
respons det får.
En ekte «femtiåtter»
Etter at Erik Pierstorff hadde begynt arbeidet med å fornye norsk teater i
Prinsens gate, startet 1968-opprøret i Europa. Nordvik beskriver seg derimot
som en «femtiåtter».
- Jeg husker godt at jeg så filmen «Vend dem ikke ryggen» på Tingvoll kino på
slutten av 50-tallet. Den fikk voldsom betydning for både oppførsel og
klesdrakt. Noe senere var Elvis stor, men da han dro til militæret i
Tyskland, slo vi hånda av ham. Senere kunne verken Beatles eller Stones
hamle opp med det som skjedde på slutten av 50-tallet i mine ører. De laget
utmerket musikk, men var for kommersielle. Rundt 1968 hadde jeg dessuten mer
enn nok med å etablere meg. Først i årene etterpå skjønte jeg helt hvor
dramatisk det var. 1968 fikk konsekvenser også i Norge. Borgerligheten ble
ufordret. Bare det at avisa sendte meg, bare 27 år gammel, for å anmelde
«Hedda Gabler», ble sett på som en provokasjon.
Fruktbar strid
- I årene etter 1968 ble kulturlivet mer og mer politisert, og i Norge fikk
marxist-leninistene i AKP stor betydning. Hvordan opplevde du det som
journalist?
- I AKP-perioden var det mange som brukte både film og teater som politiske
våpen. Budskapet overskygget ofte det kunstneriske innholdet. I den
aggressivt AKP-dominerte delen av kulturlivet ble noen skjøvet ut i kulden,
og gode initiativer kunne bli kvalt. Det foregikk også forsøk på ensretting.
Men jeg mener faktisk det var en fruktbar strid den gangen. Motsetningene
tvang folk til å engasjere seg, og vi hadde en langt større intensitet i
kulturdebatten enn nå.
- Er kulturlivets folk for forsiktige med å uttale seg i dag?
- Ja, men det finnes hederlige unntak, som Stig Sæterbakken, tidligere
kunstnerisk leder i litteraturfestivalen på Lillehammer. Han kom med friske
uttalelser i debatten om David Irvings planlagte besøk.
- Som leder for kulturavdelingen på 80-tallet arbeidet du med å stimulere
kulturdebatten i Trondheim. Hvordan var den oppgaven?
- Vi klarte nok ikke å gjenspeile de skarpe motsetningene som fantes. De
siste årene synes jeg situasjonen er blitt mye bedre. Kulturlivets folk har
en mer positiv holdning til avisa som debattorgan, og avisa har åpnet seg
for debatt i alle retninger. Det har vi også vært nødt til, siden vi er så
dominerende i landsdelen.
Glad i bygdekultur
Mens 68-generasjonen gjorde opprør, måtte Nordvik selv ta et vanskelig
personlig valg noen år tidligere. Da han flyttet til Trondheim for å
studere, tenkte han som mange andre unge menn fra bygda at han skulle hjem
igjen etter endt utdanning, ta over gården og kanskje få seg en jobb som
lærer ved siden av.
- Jeg har stor sans for bygda og bygdelivet. Hans Hyldbakk og Henning
Sommerro har betydd mye for meg helt siden oppveksten, og foreldrene mine
sørget for at jeg tidlig ble interessert i kultur. Når jeg ble spesielt
opptatt av teater, har det også sammenheng med lokalmiljøet. Da den
pensjonerte læreren Magnhild Husby vendte hjem til bygda, begynte hun å
sette opp julespill som jeg ble med i. Det var et vanskelig brudd for meg da
jeg valgte å bli i Trondheim og arbeide i Adresseavisen, sier Nordvik.
Fortsatt har han tett kontakt med Ålvundeid. Hans 94 år gamle mor er
antakelig den eneste i verden som har lest alt han har skrevet. Hun har fått
lese en anmelder som mener han både har en rett og en plikt til å være
subjektiv.
- Det hender at jeg spør meg selv hvorfor jeg har holdt på med dette i alle
år, men jeg har fått mer respons på anmeldelsene mine enn på alt annet jeg
har gjort. Og jeg synes det er verdifullt også når folk er uenige med meg.
Hvis jeg er negativ eller kritisk, håper jeg likevel å skape interesse for
feltet jeg skriver om.
Bruker mer tid
- Og etter over førti år som anmelder er du fortsatt ikke blitt skråsikker i
dine dommer?
- Jeg bruker tvert imot mer tid enn før på å overbevise meg selv om at jeg
har fått tak i essensen i forestillingen eller filmen jeg anmelder. Jeg
legger mer arbeid i anmeldelsene nå enn tidligere. Når man har opparbeidet
et tillitsforhold til leserne, blir man engstelig for ikke å levere
skikkelig vare.
- Når mediene nå må stramme inn, tror du anmeldernes posisjon er utsatt?
Trenger for eksempel alle de store avisene hver sine anmeldere?
- Jeg tror det vil være skjebnesvangert hvis mangfoldet blir mindre. Å lese
hva ulike anmeldere mener, er noe av det mest interessante når man forholder
seg til et kulturuttrykk. Anmelderne skriver dessuten forskjellig. Selv er
jeg opptatt av at det er Adresseavisens leserkrets jeg skriver for.
Nordvik kan kanskje håpe på at kulturminister Trond Giske kan bidra til å
bevare mangfoldet i norske medier. Giske er en man han har sans for.
Ikke sosialdemokrat
- Ingen skal mistenke meg for å være sosialdemokrat, men Giske har gjort en
svært god jobb som kulturminister, og særlig for filmen. Han er en
realpolitiker, men har samtidig en sterk kulturinteresse. Jeg mener også at
det er riktig av ham å kreve streng disiplin i økonomiske spørsmål, som han
gjorde både overfor Nobels Fredssenter og overfor Ibsen-året. Kulturlivet
får håpe at han ikke blir Arbeiderpartiets nye partisekretær, men fortsetter
som statsråd.
- Hvilke kulturpolitiske saker er det viktig å satse på akkurat nå?
- Noe av det viktigste er å satse på kultur i skolen. Det er der grunnlaget
blir lagt. Den kulturelle skolesekken er et verdifullt tiltak, og det må
fortsatt satses på arbeidet som gjøres i kulturskolene. Når fylkeskommunen
velger å legge ned Ringve videregående skole, der de har et rikt kulturmiljø
både innenfor drama og media, er det stikk i strid med hva man burde satse
på.
Ingen samtale med Martin Nordvik er komplett uten at vi snakker om film.
Etter sine utallige festivalbesøk har han et hav av historier å øse av, men
han nøyer seg med å nevne noen få regissører.
- Jeg har vært så snytheldig å få møte noen av dem jeg beundrer mest. Her
hjemme har jeg stor sans for Erik Poppe. Jeg har lest alt Woody Allen har
skrevet og samler på alt han har laget. Jeg setter stor pris på David Lynch
og på Rainer Werner Fassbinder, som vi fikk et spesielt forhold til under
filmfestivalene i Berlin. Han var så kontroversiell hjemme i Tyskland at han
følte hans landsmenn var fiendtlig innstilt overfor ham. Derfor slo han seg
heller ned sammen med de skandinaviske journalistene.
Der er på en måte ringen sluttet. Det er lett å se for seg at Martin Nordvik
likte seg i samtale med Fassbinder. Han representerte det motsatte av
kosekulturen som til Nordviks bekymring blir mer og mer omfattende.
