TROMSØ: «Jernanger» fikk revansj for blandende anmeldelser med publikumspris i Tromsø. Den østerrikske Oscar-kandi-daten «Revanche» fikk fortjent to av de viktigste prisene på en festival som holder stand, tross økende konkurranse.
Endret: 19.01.2009 kl. 13:56
Den 19.utgaven av Tromsø Internasjonale Filmfestival kom godt i mål i helga,
med omtrent like mange solgte billetter som i rekordåret i fjor. Årets
program er blant de bedre de siste åra, en spenstig miks av engasjerende,
krevende og underholdende film. Selv om filmfestivalene i Trondheim og
Bergen har utfordret Tromsø i filmutvalg de siste årene, viser årets utgave
at Tromsø har beholdt sitt unike grep om publikum uten å slakke på
kvaliteten.
I forhold til utgangspunkt om å vise film som ikke har fått norsk
kinodistribusjon, har Tromsø-festivalen i større grad blitt preget av filmer
som faktisk kommer på kino etter hvert. Så lenge forsmakene er av en
kvalitet som i år, og i innhold står godt til festivalens profil, så
fungerer det, særlig for byens publikum som i løpet av noen dager fikk sett
noen av de beste filmene som kommer på kino i år, og noen svært gode som
kanskje ikke gjør det. Festivalens hovedpris Aurora, sikrer en film norsk
kinodistribusjon. At den gikk til den østerrikske, menneskelige og moralske
thrilleren «Revanche» av Götz Spielman, er det bare å applaudere. Filmen
skildrer en prostituert kvinne og en halvkriminell fyr som drømmer om et
nytt liv med et bankran i en landsby som vei ut av storbyens grums. Mer bør
ikke røpes, bare at filmen beskjeftiger seg med noen av de samme
problemstillingene som Erik Poppes «De Usynlige» på en røffere og i mine
øyne mer gjennomført måte. Filmen fikk også kritikerprisen i Tromsø.
«Revanche» er en av de ni filmene som står igjen i kampen om å bli nominert
til Oscar for beste ikke-amerikanske film, og deler sånn sett skjebne med
israelske «Vals med Bashir» av Ari Folman. Den hovedsakelig animerte filmen
rundt Israels krig med Libanon i 1982 fikk Den norske fredsfilmprisen. Den
er nominert til en haug med internasjonale priser, og i ly av tragiske
situasjonen i Midt-Østen for tida, vil den få ytterligere oppmerksomhet opp
mot norsk kinopremiere og Oscar-utdeling i slutten av februar.
Nærmere 50 000 løste billetter i løpet av en intens festivaluke, er
imponerende. Den mest sette filmen ble Pål Jackmans åpningsfilm «Jernanger».
Mens norske filmanmeldere har trillet alt fra to til seks på terningen, var
det under premieren tydelig at filmen traff publikum i Tromsø. At den stakk
av med publikumsprisen, verdt en kvart million kroner i tv-reklame, gjør at
det blir interessant å se hva slags liv den får på kino.
Forhåpentligvis finner flere av de beste filmene i Tromsø veien til kino eller
i hvert fall dvd i norsk sammenheng også. Japanske Hirokazu Kor-eda er en av
vår tids ypperste filmkunstnere. Hans slentrende familiedrama «Still
Walking» om et familieseselskap med vond fortid i veggene, er hans beste
film siden Kosmorama-viste «Nobody Knows».
For venner av italienske filmer som behandler forholdet mellom landets
politikere og organisert kriminalitet, er Paolo Sorrentinos «Il Divo» en
rabiat, visuelt blendende, svært kritisk skildring av landets ledende
politiker etter krigen, Giulio Andreotti. Et stykke blendende, musikalsk
filmfortelling av typen som bidrar til å gjøre en god filmfestival til et
mylder av bilder og historier av en annen verden.
