Tre musikere i internasjonal toppklasse avsluttet Trondheim Jazzfestival. De levde opp til sitt gode rykte.
Endret: 08.06.2009 kl. 07:39
Vigleik Storaas valgte bassist og trommeslager fra absolutt øverste hylle da han avsluttet Trondheim Jazzfestival lørdag. De hadde ikke mye tid til å øve på forhånd, men musikere på dette nivået takler det meste uten særlig med forberedelser. Det mest spennende var om de ville finne tonen seg imellom, kjemien som får samspillet til å gløde.
Periodevis, særlig mot slutten av konserten, klarte de det, og da var det en sann glede å være publikummer i det fullpakkede Dokkhuset. Da fikk vi oppleve en pianotrio av stort, nærmest klassisk format.
Pianist Vigleik Storaas fra Bergen og Trondheim har forlengst markert seg som en av Norges aller beste jazzpianister og komponister. Det betyr at han befinner seg på internasjonalt elitenivå, i likhet med den svenske bassisten Palle Danielsson, som har spilt sammen med navn som Keith Jarrett, Bill Evans og Jan Garbarek. Tredjemann på laget denne kvelden, Jack DeJohnette, er en nesten legendarisk trommeslager. Han har spilt med alle de største navnene i verden og skrev seg inn i musikkhistorien da han spilte på Miles Davis-klassikeren "Bitches' Brew", sammen med blant andre Dave Holland, som var med på å åpne festivalen mandag for en uke siden.
Allerede under åpningslåten "Alice In Wonderland" hørte vi at trioen hadde dagsformen inne. Verken Danielsson eller DeJohnette tok lett på oppgaven. Alle tre var konsentrerte og følte hverandre på tennene bare en kort stund før samspillet satt. Neste låt, en komposisjon av Joe Henderson (som DeJohnette har spilt med), satt like godt, og det samme gjaldt Danielsson-komposisjonen med den flertydige tittelen "Palles hovudverk". Vigleik Storaas' egne låter kom også godt til sin rett i dette formatet.
Det som kjennetegner store jazzmusikere sammenliknet med dem som "bare" er dyktige, er ikke bare evnen til spontane, sterke improvisasjoner, men like mye deres lydhørhet for dem de spiller sammen med. Lydhørheten var påtakelig i Dokkhuset lørdag kveld. Storaas, Danielsson og DeJohnette konsentrerte seg like mye om hverandre som om sitt eget spill. Resultatet ble delikat. Alle tre fikk godt med plass til å utfolde seg, men de var disiplinerte nok til at helheten ble stram og fin.
Den eneste lille innvendingen er at de kunne ha kastet seg ut på enda større dyp og tatt flere sjanser. Det aller meste av repertoaret befant seg i en velprøvd, amerikansk jazztradisjon, og de fleste låtene ble framført i stødig, middels tempo.
Likevel ble det en flott kveld og en ny seier for Vigleik Storaas, en pianist som passer godt i selskap med verdens aller beste musikere.
