Over tre timers myk og slentrende eleganse fra Leonard Cohen i toppform. Alltid verdig, til tider hypnotisk og magisk.
Endret: 20.07.2009 kl. 07:32
Rammen var perfekt. Strålende, lav kveldssol, idylliske omgivelser og nærmere 11 000 forventningsfulle tilskuere på et fullstappet Romsdalsmuseum i Molde. Det eneste som manglet var at hovedpersonen leverte.
Og det viste seg at de gode kritikkene fra Langesund kvelden i forveien ikke fór med løgn. Cohen er i strålende form. Smilende mellom låtene minnet han aller mest om en bestefar som har dumpet opp i sin egen overraskelsesfest – men når han tar mikrofonen er det med den autoriteten og sensualiteten han er dypt elsket for. Kul, elegant og dypsindig.
Settet er en eneste lang hitparade, med klassikere på løpende bånd. Den som har skaffet seg det flotte albumet «Live in London» som ble gitt ut tidligere år, ble neppe overrasket verken over sangutvalget eller kvaliteten på framføringen.
Heldigvis er Cohens synth-fascinasjon et tilbakelagt stadium, og de klassiske sangene kles nå i et varmt, organisk lydbilde som kler dem perfekt. Et band og korister som musiserer etter regelen «less is more», slentrende tilbakelent – til tider slepende sakte, men alltid med et stødig, sjelfullt driv.
Med en slik «sakte film»-følelse over det hele, hadde det ikke skullet mye til før det ble tamt eller kjedelig. Måten de tviholder på oppmerksomheten i så lang tid fra et andektig, hovedsakelig godt voksent publikum, tyder derfor både på sanger med sterk kraft, men også på en artist og et band med sterk tilstedeværelse. Det er hele tiden uhyre verdig fra en artist som er komfortabel med sin produksjon og kjenner sine styrker.
Dødpunktene var faktisk så å si fraværende, og på enkelte sanger tar musikken og stemningen også steget opp til det virkelig magiske. «Everybody Knows», «Anthem», «Sisters of Mercy» - Selv «Hallelujah» framføres med så stor overbevisning og intensitet at man lurer på hvordan i all verden man kunne bli lei av den. Disse øyeblikkene er mer enn mange nok til at kvelden blir en begivenhet. Lyden er meget god, muligens i laveste laget – men med den positive effekten at en godt hører hva Cohen synger.
Da vår deadline passeres har han spilt i tre timer – og har fortsatt mer på lager. De tidvis beske tekstene til tross, Cohen har fortsatt evnen til å smelte gråstein som smør og til å synge klærne av hvem det skulle være. Jeg tror det ble riktig så trivelig på en del soverom i Molde utover natta¿
Diskuter denne saken
Innsendt av Even B, 18.07.2009 07:46:22
90% av programmet faller vel inn under tittelsjangeren, men enkelte headlinere som drar inn store inntekter fra billettsalg er nødvendig for å få det hele til å gå rundt.
Innsendt av Olav Bakke, 17.07.2009 23:42:25
Nei, viseklubb og lydverksted. Moldejazz er en gedigen skuffelse.
