Ved slottsruinene på Steinvikholmen fornyes Sommerro/Hoems opera med dynamisk driv.
Endret: 06.08.2009 kl. 23:17
Operamiljøet rundt Steinvikholmen imponerer med å utvikle sitt unike stoff og la det utfolde seg med stadig større kraft. Den dystre maktkampen som for århundrer siden fant sted nettopp her, gjenskapes og tolkes oppfinnsomt og livaktig med historisk frihet.
I en desperat nødssituasjon har tittelfiguren i «Olav Engelbrektsson» søkt tilflukt bak Steinvikholmens solide murer, som også kan vise seg å være en felle. Det lille samfunnet preges av sult og redsel idet adelsmannen Nils Lykke dukker opp med Fru Inger til Austråts datter Lucie, som han lever i synd med.
Her er allerede konflikter til en lang forestilling, men oppsetningen holdes ganske stramt – til alt hell, ettersom det klaustrofobiske i situasjonen er den dramaturgiske nøkkelen. Sommerro/Hoems «samspill» er en stemningsfull blanding, et intenst og blodig drama med varmt lyriske årer.
Selve fundamentet er solid på plass med større musikalsk variasjon og teknisk vellykkede løsninger. Under generalprøvens optimale spilleforhold i en scenografi som stadig forbedres, fant både det desperate drama og den poetiske ladning uttrykk gjennom fyldig orkesterklang og en stemmeprakt som bærer langt ut over Steinvikholmens bredder.
I et slikt velfungerende helhetsbilde tar regissør Ronald Rørvik nye grep, - det oppleves bl.a. som en vellykket konsentrasjon om stykkets tittelskikkelse, erkebiskop Olav Engelbrektsson. Det er en interessant studie, som Trond Hallstein Moe gjennom mange tolkinger har utdypet, og nå gir rammen og medspillerne enda mer effektiv klangbunn.
Scenen hvor biskopen minnes sitt liv både i glede og strid som både religiøs og verdslig leder, blir et høydepunkt der både selvransakelse og ubesluttsomhet stemmer ham til vemod. Maktpersonen finner sammen med sin motpol, Hoppetusten (Terje Stamnes), en slags resignert ro, før de grusomme realiteter igjen oppsluker ham. I en skjebnetung avskjed røper biskopens spill at under løftet om at landet igjen skal bli fritt, ligger fortvilelsen over at spillet for hans del er slutt.
Samspillet mellom Nils Lykke (Kjetil Støa) og Lucie (Lise Granden Berg), og deres dansende dubletter (Ole Aleksander Hansen og Marthe Standal) er en rørende kjærlighetstragedie, mens Marianne Elisabet Andersens Fru Inger er hevnlystent troverdig som sentral brikke i maktspillet. Men den tidligere majestetiske entreen høyt til hest huskes som mer nervepirrende pompøs enn skipsanløpet helt inntil scenen.
Sanglig toppes forestillingen, som har svært mange livlige, unge aktører, av samspillet i en helt suveren scene som komprimerer tragedien - med Nils og Lucie på forscenen og biskopen, Fru Inger og Kristoffer Rustung (Mads Wighus) på nivået over. Sistnevnte trekkes med fordel sterkere inn i handlingen enn før.
Finalen med Lucies avskjedsarie fra slottstårnet er et uslåelig symbol – både sårt og vakkert. En trillrund måne tittet ned fra klar, mørknende sommerhimmel som signal om att det historiske tilbakeblikket var avsluttet.
