Ensom ung gutt med moped gjør ting han angrer på.
Endret: 10.08.2009 kl. 15:02
Da Dagbladet i sommer kåret tidenes beste norske krimroman, endte de med Karin Fossums «Elskede Poona» på førsteplass. Det lå nok delvis «politiske» motiver bak det valget, men Fossums beste krim tåler godt en sånn plassering.
Hun har ikke skrevet bøker på tilsvarende nivå senere. Men det har hun ikke prøvd på heller. De siste bøkene om politietterforsker Konrad Sejer har vært enklere, mer nedstrippede konstruksjoner.
«Varsleren» er kanskje den beste av de bøkene hun har skrevet etter « Elskede Poona». Den er dypt original, samtidig som Fossum kretser rundt de temaene hun alltid gjør: Hun skriver unge mennesker som sliter av mangel på omsorg og trygghet. Hun skriver om de små tingene som får enorme konsekvenser. Hun skriver om helt vanlige mennesker som gjør fatale ting, i vanvare, i uoppmerksomhet eller i desperasjon.
Johnny Beskow er 17 år, har aldri hatt en far – og bor sammen med en alkoholisert mor. Han har det ikke bra. For å føle seg bedre begynner å gjøre fark i nabolaget. Han setter inn dødsannonser for folk som lever, han heller en liter blod over en baby. Han sørger for at andre enn ham selv også får smake på utryggheten, uten at han egentlig skjønner hvor store konsekvenser det han gjør får for folks liv.
Johnny er en annen når han er på besøk hos bestefaren sin. Der er han en ressurs, de to er viktige for hverandre.
En underliggende uhyggestemning er til stede fra den lille boka starter. En skjønner at noe virkelig ille kommer til å skje på bakgrunn av det Johnny setter i gang. Men ikke konkret hva og hvem det vil gå utover.
Det tar lang tid før «Varsleren» i det hele tatt minner om en tradisjonell kriminalhistorie. Og når vi til slutt først har et mord eller tre, så er ikke opprullingen så tydelig at vi skjønner alt som har skjedd eller hvem som kan lastes for det.
Men det er originale grep fra start til mål i denne vesle historien. Det er mange små og noen store overraskelser, og litt humor også. Blant annet kommer en gryterett til å spille en avgjørende rolle i boka.
Men den største styrken er Fossums nærhet til sine romanpersoner. Det er et nydelig portrett av forholdet mellom Johnny og hans bestefar, og vi kommer tett på også andre familier og enkeltpersoner vi blir kjent med i boka – inkludert Konrad Sejer selv.
Det som kan anføres som en svakhet i boka er at det er veldig tydelig hvor Fossum vil med sin hovedperson Johnny Beskow. Den ensomme gutten alene på moped er selve symbolet på Fossums litterære univers. Til gjengjeld er det vanskelig å gjette helt hvor hun tar Johnny og oss lesere etter hvert.
Diskuter denne saken
Innsendt av krimkongen, 22.11.2009 23:39:31
Nok en gang har Karin Fossum klart å lage en bok som vipper fint mellom følelser, hverdag og krim. Dette er nok en av de beste hun har skrevet, og her klarte jeg rett og slett ikke å slutte å lese før siste side var blad om. Takk Karin :)
som viser oss at alt ikke trenger å være ultrakomplisert selv om det er krim.
