Lek og alvor

Foto: LENA KNUTLI

KONSERT

Husbråk:

The Leipzig Affair / 1099

3B fredag kveld

Det gikk på engelsk og norsk – og litt tysk – da purunge The Leipzig Affair som første band inntok Husbråk-scenen på 3B.

Dansbart

Musikalsk ligger bandet, som har eksistert i ett år, i et dansbart og funky indiepop-landskap, der de kan minne om såpass ulike ting som Talking Heads og Datarock, men med en helt annen uslepen lekelyst enn nevnte band.

Bandet har låter som er så sjarmerende og fengende at de sporenstreks bør bli kulthitter, for eksempel «Ich Bin Ein Leipziger» og ikke minst «Haiene» og «Yeah Yeah Girl».

Så har de også låter der gjøglingen og innfallene tas til et litt for høyt nivå, der bandets korte fartstid viser seg i litt manglende samspilthet og musikalske muskler. For å si det på en annen måte; enn så lenge er de bedre på fest og dans enn på vims.

Feelgood-opplevelse

Lyden var ikke bandets beste venn, blant annet druknet Johannes Holtmons vokal veldig ofte – dette ble likevel veid opp av en entusiastisk og energisk fanskare i lokalet som gjorde konserten til en smittende feelgood-opplevelse.

Jo da, The Leipzig Affair har litt rusk å ta tak i, de skal først og fremst passe seg litt for å la ideene vandre for langt ut på viddene. Det er likevel utrolig fint å se og høre et ungt band som tør å leke og tøyse, tør å være søte og rare.

Der The Leipzig Affair høres ut som et band som virkelig vil finne seg selv om et år eller to, er 1099 på de fleste måter et «ferdig» band. Med dem kom også en skarp u-sving fra det utadvendte til det innadvendte, fra dansbar indie til alvorlig, instrumental postrock. Etter å ha blitt invitert til å spille på et kunstmuseum i Barcelona i sommer, slipper bandet i disse dager sin andre ep «Any Day Now». En meget god og gjennomført utgivelse bandet definitivt ikke gjør skam på live.

Bunnsolide

Om 1099 har et problem, så er det at de oppfyller de aller fleste postrock-klisjeer. De har stille/støy-dynamikken, de vidstrakte melodilinjene, klimaksbyggingen, den innesluttede poseringen bak lange lugger og de abstrakte mønstrene projisert på bakveggen.

Når et band så tydelig setter seg selv i en sjangerbås, står og faller det på innholdet, og her er 1099 bunnsolide. De har en logikk og en klar dramaturgi i låtene, nydelige melodier og en kommunikasjon innad som gjør at de får deg til å glemme tid og sted. Her brukes ikke virkemidlene som tilfeldige sjokkeffekter, men som tydelig uttenkte deler av en helhet. Det de kanskje mangler av overraskelsesmoment tar de igjen i suverent håndverk og sjangerforståelse.

1099 kommer nok enda bedre til sin rett i et større, mer minimalistisk og elegant lokale, men de har så sterkt og godt grep om det de gjør at de vil fungere hvor som helst – også langt utenfor Trondheim.