Tre dager før hun døde sang Oda Moe inn noen av sine favorittlåter på pc-en. Nå utgis én av dem på cd, til inntekt for Odas minnefond.
Endret: 10.03.2010 kl. 19:26
Lørdag er det fylkesmønstring i Ungdommens kulturmønstring på Ørlandet. For Oda Moe fra Børsa var å delta der et av de store målene dette skoleåret. Sangen var hennes kanskje største lidenskap. Og på en måter blir hun med, i form av at utgivelsen av cd-en «White Horse» blir markert i helgen.
15-åringens liv tok brått slutt i november i fjor, på en måte som gjorde sterkt inntrykk ikke bare på lokalsamfunnet i Skaun, men på hele Norge.
Etterlot seg konkrete minner
Den påfølgende vinteren har vært en tøff tid for Odas nærmeste familie, men i sorgen har da også hatt gode minner å dyrke. Oda etterlot seg også helt konkrete minner.
- Hun kunne sitte på rommet og synge i timevis. Av og til hadde hun på webkameraet og sang mot det. Det er sterkt å gjenoppleve henne på denne måten, sier pappa Arvid Moe. Det sterkeste etterlatte eksemplet på Odas sangtalent var tre sanger hun sang inn på pc-en torsdagskvelden før den søndagen hun ble funnet drept.
«White horse» av Taylor Swift hadde et spesielt kraftig vokalspor. Odas tante Inger hørte opptaket, og tok kontakt med sin kjenning Jan Brevik som la på gitar, keyboard og trommer i studio.
Et stearinlys på pianoet
- Det er helt i Oda sin ånd at vi nå gir det ut på cd. Hun var så voksen for alderen, så geskjeftig og modig, sier Arvid Moe - som selv synes prosjektet er litt skummelt. Tenk, 200 eksemplarer - finnes det så mange kjøpere?
Han var skeptisk da det ble trykket 50 eksemplarer helt lokalt foran Ungdommens kulturmønstrings årlige kommunemønstring i Skaun tidligere i år. Cd-en ble spilt over anlegget, mens et enslig stearinlys brant på et nakent piano på scenen. Et sterkt øyeblikk for samtlige som var til stede. De 50 cd-ene ble solgt ut på noen få minutter. På dette nye opplaget er scenebildet med pianoet og stearinlyste cover-illustrasjon. Arvids arbeidskollega Stein Wangsmo, trøndersk popveteran med bakgrunn fra The Shirrows har vært prosjektleder for cd-utgivelsen og har opplevd velvilje, giverglede og dugnadsinnsats på alle kanter.
CD-en vil bli solgt i lokalmiljøet, på butikken Laban & Lablina i Dronningens gate i Trondheim, forhåpentligvis på UKM i helgen og etter hvert flere steder.
Ønsker flere bidrag til minnefondet
Til Odas begravelse ønsket familien seg pengebidrag til et Odas minnefond i stedet for blomster. Det kom inn ganske mye penger, og alle inntekter fra cd-salget går uavkortet til fondet.
_ Det er kulturskolen i Skaun som skal administrere fondet. Vi har ikke kommet så langt at vi har hatt stiftelsesmøte og diskutert statuttene ennå, sier Arvid Moe. Han håper andre lokale kulturarrangører kan vurdere å gi litt av eventuelt overskudd på arrangementer sånn at fondet kan bli stort nok til å gi en årlig avkastning, sier Arvid Moe. Andre potensielle sponsorer til minnefondet mottas også med åpne armer.
Ikke viktig å være best
Fondet skal gi støtte årlig til utvalgte ungdommer. Men det er like viktig å jobbe for samhold og glede i kulturen som å fremme de aller største talentene. Jeg synes ikke nødvendigvis vi skal gi støtte til de aller beste. Oda selv var ikke best i det hun holdt på med. Det var ikke poenget hennes med å engasjere seg, sier Arvid.
- Oda Moe rakk for så vidt å bli kretsmester i kule. Hun var aktiv i friidrett i alle år. Men det siste året syntes hun det var enda morsommere med håndball. Hun begynte først med håndball da hun var 14, og i hvert fall i starten var hun dårligst på laget - de andre hadde jo holdt på siden de var små. Men det spilte ikke noen rolle for henne. Hun elsket håndball. Og sang, sier Arvid Moe.
Oda likte godt Taylor Swift, men det kunne like gjerne Beatles eller klassisk hun sang. Hun hadde begynt å synge i kor siden hun var fire år og Arvid og mor Heidi måtte lese teksten på sangene for henne slik at hun kunne synge det på husken etterpå. Senere ble det klarinett i korps, kulturskole, friidrett og fotball. Hun måtte kutte ned litt på aktiviteten det siste året, det var sangen og håndballen hun ønsket å bruke mest tid på.
Ekstra lykkelig de siste månedene
Storebror John Birger hadde staket opp løypa for henne. Han hadde gått på musikklinjen på Heimdal videregående skole, og det ønsket hun også. Broren hadde rådet henne til å begynne på klassisk sang på kulturskolen i stedet for pop. Det ville øke hennes sjanser til å komme inn på Heimdal.
- Hun gjorde det, og det var som om disse valgene gjorde henne mer avklart og enda mer tilfreds med livet. Oda hadde alltid et smil til overs, men de siste månedene før hun døde var hun spesielt lykkelig. Hun sa «glad i dæ pappe» og «glad i dæ mamma» hver kveld - og det var ikke sjelden jeg sa til Heidi at jeg måtte opp på rommet hennes å kysse henne en ekstra gang på panna før hun sovnet, sier Arvid Moe.
For familien er det på samme tid veldig godt og veldig vondt å tenke på de siste lykkelige månedene i Odas liv. Og det føles riktig å hedre henne med å gi henne ut på cd.
