KONSERT:
Alice Cooper
Steinkjerfestivalen
Lørdag kveld
Det er fryktelig surt og kaldt. Det er litt for lite folk. Og de folkene som er der er litt preget av at det er fryktelig surt og kaldt. Men de som er der og har nok klær på seg, får akkurat det de kom for: Et ekstravagant, veloljet og ikke minst skikkelig underholdende rock'n'roll-show.
Rock kan være politisk, dypt romantisk, tragisk eller til og med eksistensiell. Men først og fremst, og som oftest, er rock bare artig virkelighetsflukt. Få artister har skjønt det bedre enn Alice Cooper, som med sin blanding av tegneseriehorror, vaudeville og identitetslek er selve gudfaren av teatralsk rock. 40 år etter gjennombruddet er ikke Alice Cooper egnet til å skremme eller sjokkere noen, og det er en fin grense mellom det morsomme og det latterlige. Men her er rollefiguren så tydelig, distansen så stor og glimtet i øyet så tilstede at det selvsagt blir teit, men teit på en god måte.
Det eneste vi ikke får fra Coopers velbrukte arsenal er boaslanger – for her pøses det på med galger, giljotiner, to meter lange sprøyter, blodtørstige sykesøstre og maskerte «gimps». Alice tas av dage fire ganger, men kommer selvsagt sterkt tilbake. Cooper selv er i godt driv, kanskje litt mer lutrygget og stivere i hofta enn før, men likevel mer enn kapabel til å bære det ambisiøse showet. Selv om Cooper aldri har vært noen frapperende sanger, viser han på låter som «Only Women Bleed» at han fortsatt også har stemmen i god behold. Konserten er strengt regissert, uten tid til koseprat mellom låtene. Scene- og kostymeskiftene skjer i et så stort tempo at det er risikosport å gå i baren. Her må man henge med!
Showet er velporsjonert og har et sømløst driv som gjør det relativt fritt for dødpunkter, og 90 minutter går forbausende fort.
Musikalsk sitter det bra, et ungt og sultent band gjør ikke skam på de gamle klassikerne, og får også plass til å vise seg frem skikkelig når gamlefar sjøl legger inn små pustepauser innimellom. Hovedvekten av låtene er klokt nok hentet fra perioden til og med 1978 (best representert er 73-albumet «Billion Dollar Babies» med fire låter), da Cooper var på høyden musikalsk. Tøff og tett hardrock med elementer fra glam- og garasjerock, og låtutvalget er godt (selv om jeg kanskje savnet et par låter han har spilt tidligere på turneen, som «Killer» og «Welcome to My Nightmare»). Nyere låter som «Wicked Young Man», «Dirty Diamonds» og «Vengeance is Mine» sparker også godt med sitt hardere, mer metal-tunge lydbilde.
Kjennskap og kjærlighet til Alice Coopers låter og album er selvsagt en bonus på en konsert som denne, men likevel på mange måter underordnet det visuelle – selve teateropplevelsen. Her er det minst like viktig å se som å høre, showet er hakket bedre enn låtene, men også musikken framstår som vital og nesten overraskende tidløs.
Så kan man sikkert mene mye om å spille én sang to ganger i løpet av en konsert, men da Alice Cooper drar i gang «School's Out» som siste ekstranummer, er det betraktelig mer liv blant publikum enn da samme låt åpnet showet. Det viser med all tydelighet at han i løpet av halvannen time og mer enn 20 låter har fått fansen varme – og overbevist resten.
Dette spilte Alice Cooper:
Her finner du hele settet på Spotify.
School's Out
No More Mr. Nice Guy
I'm Eighteen
Wicked Young Man
Ballad of Dwight Fry
Go To Hell
Guilty
Cold Ethyl
Poison
From The Inside
Nurse Rozetta
Be My Lover
Only Women Bleed
I Never Cry
Vengeance is Mine
Dirty Diamonds
Billion Dollar Babies
I Love The Dead
Feed My Frankenstein
Under My Wheels
Ekstranummer:
Elected
School's Out
